Nå skjer det lissåm ille mye her på landet

Det er ikke bare bare å holde seg til ett tema når livet på landet byr på mange opplevelser i løpet av kort tid. Jeg tror jeg begynner med kuene til bonden Anders. Og nei, jeg er ikke ferdig med kuer og sånt ennå.
Jeg sto og hang ved søplekassa her en dag, sånn midt i kirketiden. Noen ganger kan en lære mye om naboene ved å turtle litt rundt borti veien. Kuene på nabogården rauta med hysteriske topper. Enten er det fødsler på gang, eller så er bonden “elak med korna”, tenkte jeg. Var det ikke litt sent å føde nå, funderte jeg, siden kuene til kollega Steiner hadde født for leenge siden. Ja ja, aldri godt å si hva kuene i Bullar´n driver med. Et par dager senere fikk jeg en gyllen anledning til å slå av en prat med bonden. Det viste seg at bonden bare har “tjurar”. “Kun okser”, sa jeg. “Åssen går det, æ?” Bonden inviterte på sightseeing i fjøset, og sannelig; der sto det 70 tause, vennlige okser i ymse farger. Ingen fødsler, ingen som hadde vært slem, kun okser som måtte på vekta. HA! Ikke bare bare for en okse heller, nei, å måtte veie seg før badesesongen. Men så mange protester, da? Og så høylytt?
Kollega Steinar kunne nok en gang gi meg ny kunnskap: Kuer rauter ikke under fødselen. Visste du det? (Men okser får angst når de ser vekta!)

#guttasomikkelikeråbliveid #oksenhaddelaaaangtunge

Og mens jeg tuslet hjemover i de nye gummistøvlene min, full av nye inntrykk, stanset jeg ved en av “röynings”-pinnene våre. Du vet, de pinnene som står i veikanten så måkebilen har noe å gå etter. Skal disse tas inn hver vår, eller åssen gjør vi det her på landet? Knall oransje og ikke det dugg naturtro. Nei, bort med dem. Det får bli neste helgs hovedoppgave. Er lissåm litt godt og, å gå disse 600 meterne og samle pinner. Teste ut veiarbeider-yrket som god motvekt mot NAV-jobbinga. Ingen som spør om noe, ber meg ringe tilbake, leger som vil ha møte, rapporter som er mangelfulle. Bare gå her i frisk Bullarluft og rykke opp pinner, mens musvåken seiler høyt der oppe, og ekornet henger i nærmeste tre og lurer på hva for en snodig en du er.

#vårheltegenrøyningspinne

Da har vi fylt opp frømaterne på verandaen, siden ekornet spiser opp all fuglematen, reddet unna ullpleddet som kjøttmeisen har lagt sin elsk på. Tatt inn utetørket vask med verdens beste lukt, sjekket at solnedgangen var som den skulle, og fyrt opp i bålpanna. Kvelden siver inn fra skogkanten, og vi sitter tett sammen ved bålet og er enige om at vi har investert i livskvalitet.
Og i morgen, mens jeg er på jobb, skal livet gå sin lugne gang på åskammen vår; granmeis og ekorn skal slåss om de samme frøene, dompapen skal fløyte svakt borti skogen, mens gubben skal tusle rundt på tunet i underbuksa – han skal nemlig ikke på jobb!!

#bålibullarekvelden
 

Påskemorgen slukker suget etter godis

I tilfelle kollega Tone – personlig trener og slavedriver – leser dette innlegget, har jeg ikke tenkt til å innrømme hvor mye godis jeg har spist i påska. Jeg nøyer meg med å si at grunnet karbohydrater hadde jeg så høyt blodtrykk at det pep i øra. Du kjenner igjen den nervøse prikkinga i fingrene grunnet sukkerinntaket? Den lett skvetne innstillingen en får til livet? Jeg skulle jo bare spise litt påskemarsipan…..og én til….og én til. Åsså var det jo lørdag midt inni denne påska, og da kunne det vel ikke være så farlig med litt potetgull? Og når mamma kommer på besøk med marsipankake, fordi det var påske, så sier vi vel ikke nei til det? Og innimellom alle Anton Berg-eggene hastet jeg opp og ned åkeren for å få ned blodsukkeret. Derettet løp jeg inn på badet for å sjekke om valkene hadde blitt mindre. Nei, det henger faktisk en “muffins” over bukselinninga fortsatt.
Og da er vi tilbake til kollega Tone, tvekroket av latterkrampe, da jeg fortalte om strandlivet på Skiathos forrige september. Se for deg: gubben med sin kjekke, lille kulemage ligger og slanger seg på solsenga. Jeg forsøker å smøre alle kroppens bulker med faktor 20, samtidig som jeg prøver å innta en slank positur på stranda. “Du har ikke smurt ut alt”, sier han. “Hvor da?”, spør jeg, vrir meg og gnir litt ekstra på sidene. “Ikke der”, sier han – og så kommer det: “På den øverste valka.”………………………….HÆ!? Og denne karen giftet jeg meg med?! Livsløgner da, mann?! Og ikke nok med det – kollega Tone kan bare gjenta: “På den øverste valka”, og jeg er tilbake på stranda, i bikinien, sammen med kjekkasen på solsenga, og neste Skiathostur er bare noen få uker unna. Og jeg har skulka påsketrening, og funnet allverdens unnskyldninger for å spise marsipanegg til det tøt både her og der. At jeg ikke lærer! Forresten – hvor har døm sånne heldekkende badedrakter med skjørt?


#verdensbesteostekakemensvierigang

Svin på skogen?

Jeg leste en meget opplysende artikkel i Dagbladets Magasinet i juli 2013, skrev et blogginnlegg om det under halvormeneralvor.blogg.no, og det passer ypperlig å publisere dette igjen nå som Line bor på landet.

Journalist Trude Lorentzen og fotograf Agnete Brun har besøkt Norsvin på Hamar. Rånen HamKam – for øvrig avbildet med penisen ut – er en av Norges mest ettertraktede profesjonelle sæddonorer. …….Jeg ble litt satt ut av det bildet. Ikke ante jeg at grisen har en lang, tynn “navlestreng” til penis. Jeg har sett mye rart, men denne tok kaka. HamKam er dog en kjekk kar med glimt i øyet, og det er jo det som teller.

Men tilbake til saken – farskap i griseverdenen er ikke bare bare. Purka han skal bedekke er ikke annet enn en stålfigur; taus og kald. Slik mange menn omtaler kona si, men det ser ikke ut til å dempe lysten til HamKam. Og i tillegg kan en griseutløsning vare i femten minutter. Like lenge som det tar å spise en grillet kotelett med tilbehør. Dosene som kommer ut skal selges og sendes av gårde til flere land. HamKams gener gir gode grisedøtre; døtre med gode omsorgsevner, store ungekull og mye melk, forteller kommunikasjonssjef Wenche Helseth i Norsvin. Vi snakker gjennomtenkt graviditet her.

Men når blir det koteletter? Det bekreftes at HamKams sæd også kan brukes direkte i kotelettproduksjon, men kotelettene produseres helst via døtrenes døtre. HamKams hovedoppgave er tydeligvis å bli far til døtre. Etter at døtrenes døtre er paret med Duroc- og Hampshire-gener – det er disse genene som gir høy kjøttprosent, mørhet og saftighet – blir det kotelettgriser. Og grillsesongen er atter en gang i rute.

Tenk å få være en gris i god form med personlig trener gjennom hele livet, selv om det ofte ikke blir så langt. Du får riktig mat og kos, har egen binge, får utløsning hver tredje dag, ikke må du vaske eller rydde etter deg. Det minner mistenkelig om å være mann i et norsk ekteskap.

Altså; livsstil, sædavgang, befruktning, avkom – dette er kontrollert så det holder. Vi mennesker har noe å lære der. For deg som skal på byen i påska: Bruk kondom, selv om du synes det er no´ svineri. Hei, skål!


#halvormeneralvor

Melk er ikke alltid bare melk

God palmesøndag fra Bullaren! I dag skulle dere egentlig få vite alt om elgehold, men jeg har grublet på noe siden sist. Det vil si – vi hadde en meget lærerik samtale under lunsjen på fredag. Vi snakket om noe så greit som kuer. Kuene til kollega Steinar har fått kalver. Og “ku” er ei ku som har hatt kalv. Ei ku som ikke har hatt kalv, er ei kvige. Jaggu! Der lærte vi noe nytt. Alle damekuer er altså ikke kviger, som jeg i min byuvitenhet trodde; “kvige” og “okse”, lissåm. Og så ble det alvor – kviger som ikke blir gravide før døm fyller 24 måneder blir henrettet, som Steinar liker å kalle det. “Begraver dere døm?”, spurte vi. “Neiiii!”, svarte Steinar, “de blir kjøtt.” “Aaaahaaa”, svarte vi. Der kommer storfekjøttet fra. Men da tenker jeg – hva med de kvigene som faktisk velger å være barneløse? Kanskje de hadde sett for seg et annet liv enn de som velger å bli morra til noen? Etter utrykket og latteren til Steinar å dømme tok jeg grundig feil. Steinar sier at noen kviger er redde for å bli kuer. Det sier jeg jaggu ikke noe på! Du har blitt sett på som kalv til du var 12 måneder, og plutselig før du fyller 16 (måneder) skal du måtte ta avgjørelsen om du skal bli mor!! Og det var midt i disse funderingene at kollega Ann Helene og jeg stanset med halvåpen munn og stirret på hverandre. Vi hadde skjønt at kuene som hadde født kalv var de eneste med melk. ………………………………………æææææsj! “Drikker vi morsmelka til kalven?”, spurte vi. “Har ikke jomfru-kuer melk?” “Betyr det at gress inn – melk ut ikke er oppgaven til kua?” Vi hadde sett for oss at alle damekuer med puppa i orden produserte melk helt uavhengig av kalv eller ikke. Steinars blikk sa at han sjelden hadde møtte mer uvitende damer. Vi følte oss likevel godt ivaretatt av bonden, selv om han spurte lettere ironisk om vi visste hvor den brune melka kom fra. Vi VET det, Steinar. Brun melk kommer fra brune kuer, selvfølgelig.


#olgafårflaskeavdamemedmorsinstinktforelgkalver

Så da sitter jeg her på en søndag og lurer på hvor lang tid det vil ta å bli sånn skikkelig Line på Landet. Det er ille mye jeg ikke har fått med meg. Men hver gang det dukker opp noe nytt her på åkeren, får jeg ny kunnskap. Og det er kunnskapen om livet her i skogkanten som er halve morroa. I dag tidlig, for eksempel, satt jeg tullet inn i pledd på verandaen med tekoppen og myste mot sola. Det landet en rustrød liten fugl med store øyne og linerle-ben rett ved siden av meg: rødstrupe! Det hadde jeg ikke visst for bare noen måneder siden. Og sannelig landet det en bokfink rett etterpå. Og siden vi er i gang – det står to traner nede på jordet. Er det ikke flott! Ha en god søndag!

En lang slapp dag på landet

Det blir jo bare bedre og bedre hærre her, som døm sier i Østfold. Søndag og opp tidlig…..eller klokka 10:00 da. På med turtøy fordi jeg har inngått en avtale med kollega Tone. Ikke godis på hverdager, snill start med utetrening etter jobben annenhver dag. Fire runder rundt tomta vår og jordet til bonden Anders. Og ikke det flate jordet, men det som ligger i bratthellinga nedenfor huset vårt; med jordrottehull og dype elgespor, gresstuster og gjørme. Helt greit det, Tone, jeg gir ikke opp så lett. “Løp”, sa Tone. “Store pupper”, sa jeg. Så vi er enige om en slags hurtig gange med innslag av lett trav, halebenet innunder kroppen og bruuuk lår og rumpe. Lett som en plett! Opp bakken, ned bakken, opp bakken og ned bakken. Innom postkassa 600 meter borti veien, og rask gange tilbake til jordet. Opp igjen. HA! Jeg er i grei husmor/kontorist/pendler-form. Lurer på om jeg skulle ta tilbake det jeg sa om å være i mitt livs form som 50-åring? Eller skal jeg bare kjøre på og la det stå til? Har noen måneder på meg.


#detberyktedejordet

Og så kom ettermiddagen med skyer og vind. Mildt og fint fortsatt – et fuglekvitter av en annen verden i skogen. Jeg langet ut mot toppen bak huset, og der stakk det opp to røde ører med svart kant. Reven tusla stille og rolig en annen vei, og tok liten notis av den svette damen med knallrøde kinn.
Dette er ikke det dummeste stedet å komme i bedre form på. Bullaren er godt utstyrt med store naturområder, en mengde turstier med Bohusleden og Kynnefjell rett ved, padle- og romuligheter, landeveier skapt for sykling, og en enorm mengde elger å løpe fra i brunsten. Og hvis du vil være skikkelig gæern kan du delta i sykkelløpet “Bullarrutten” på sensommeren. Vi kom kjørende på Den blå-grønne veien en lørdagsettermiddag i august; ante fred og ingen fare, da vi møtte syklister i hopetall. Noen med englevinger, hatter, pyntede damesykler med kurver fulle av……drikke, en klovn, en klovn til, men denne lå i grøfta. Og sist i opptoget med flere hundre syklister kom en traktor med oppsamlingsvogn. 940 påmeldte deltakere i 2016. Det er bygda si, det.

Nå er kvelden her, satser på kveldsmat, en kopp te og et par episoder med “Elementary”. Alt i alt en flott helg og uke avsluttes straks. Neste helg skal jeg gi dere en grundig innføring i elgehold! Ha en fortsatt fin kveld der ute.


Kompisen min Älgert #verdensfinesteelgokse

Våren fester grepet

Atter en avslappet og harmonisk helg er omme. Skulle vært fredag i morgen. Nå skal jeg ikke sutre over at arbeidslivet er et hel…. – for det er det ikke – men det er så inni hampen godt å være her på bøgda. Med slapp stilongsrumpe og nye gummistøvler; “bøtter” som du bare smetter foten nedi. Vandrende rundt på åker og eng, leter etter gode fotomotiver som skal se litt henslengte ut, men samtidig gi et godt bilde av hvordan livet leves her i Bullaren.


Tenk – denne benken kom jeg helt tilfeldig over i skogen. Eller løp jeg rundt med puter og skinn så mosedottene skvatt for å lage en liten idyll i skogkanten? (Takk til mor Solveig for påskeliljerekvisitten.)
Dagen i dag: Opp når solen skinte inn gjennom soveromsvinduet, ut og sjekke om småfuglene hadde frø og nøtter nok til frokost, raskt overblikk over plenen for å sjekke om det hadde kommet flere krokuser – og det hadde det. Kutte eple, banan, ingefærrot, avokado, blande det med appelsinjuice, spinat og “saften av én lime” for en grønn energibombe til frokost. Sjekke hvordan sola står, rask tur på stranda…..ikke for å bade da, vettu, men fordi Bullaresjøen er lik mindfulness. Lerka jublet høyt i sky, mens tranen lettet fra jordet fordi turgåerne var skikkelig skumle. Åsså glemte jeg nesten å fortelle hva som skjedd på tirsdagskvelden! Jeg kjørte innover skogsveien vår. Klokka nærmet seg 20:00, og jeg tok det med ro siden rådyrene skvatt rundt på jordet. Noen 10-meter foran meg i hjulsporet satt haren. For å være snill så blendet jeg ned fulltlyset og regnet med at nå stakk´n. Men neida. Jeg var to meter unna og måtte stoppe bilen, mumlet for meg selv at “nå må du flytte deg”, da jeg oppdaget en liten grå, hårete ulltøffel i veikanten som forsøkte å vrikke seg framover. Verdens vakreste harepusbaby! Trangen til å kose, løfte, snuse, knuge, klemme, måtte undertrykkes. Men tenk da – en helt levende harebaby!? Hadde passet ypperlig siden gubben i huset er allergisk mot katter. Og kan man egentlig få nok harepuser?

Nå har kvelden senket seg, og ugla setter i gang å tute snart. Peisen spraker, og gubben går rundt i underbuksa. En flott dag blir til en flott kveld…….altså, jeg mener ikke å antyde noe, siden “gubben går rundt i underbuksa” og “flott kveld” og sånn, men livet på landet gjør unektelig noe for både kropp og sjel. Lavere skuldre, lettere pust, og en god mulighet til å finne tilbake til den en engang var. Fri og lykkelig, livet foran seg. Vil jeg ha skjørt eller bukse i dag? Musefletter eller hestehale? Slik føles det når jeg tusler rundt på åssiden vår, med tekoppen en søndag i mars. Ha en flott uke, alle sammen!


 

Sykt lykkelig på landet

Jeg går her og tusler blant tørt gress, fuktig mose, høye bjørker og grantrær. Det er nesten flaut hvor inderlig lykkelig en kan bli på landet i selveste Bullaren.  Sola skinner på åssiden vår. Åker og eng ligger fortsatt forlatt og venter på bonden Anders. Et lite sting i lufta, men det våres. Snøklokker og krokus dukker plutselig opp midt på plenen, mens blåmeis, granmeis, spettmeis og kjøttmeis krangler om meisebollene og frøhuset. Dette er vår første vår som bosatte her. Vi luska fælt i buskene i fjor, da vi fant stedet, og dro innom på “privatvisninger” stadig vekk. Torpet sto tomt, huset ventet på nye eiere, og det skulle bli oss!

Et døgn her byr på en samlet mengde naturopplevelser som andre bruker flere måneder, år, på å finne: naboen i det nærmeste grantreet – altså ekornet – bygger rede av det tørre gresset i skogkanten. Reven tusler stor og skinnende rød rett inn på tunet for å ta en titt; han passerer verandaen med to meter. Rådyret “rett oppi gata” snur seg, gomler fornøyd, og lar seg ikke plage av hverken rev eller norsk dame i slutten av 40-åra (….altså meg). De to melkesjokoladefargede musvåkene sirkler høyt der oppe, mens ravnen roper inni skogen et sted. Og utover natta, når Melkeveien slår til med tusenvis av stjerner, må jeg ut og hysje på ugla fordi vi våkner av den. Dette er så moro! Og det forklarer hvorfor vi byttet ut 7 minutter reisevei til jobb, for å kjøre én time i stedet. Vi har ikke TV, oppvaskmaskin, kommunalt vann eller gulvvarme, men vi er så innmari fornøyde. Vi har fyr i peisen og verdens beste brønnvann, åsså har vi TV4-appen og Netflix dersom behovet melder seg. Vi har med enkle grep fått et mer fullverdig liv.