Livet skifter

Fra å være kompis med en rev og de tre valpene hennes, sitter vi igjen med to små revunger som løper rundt om natten og roper på mammaen sin. Åke ble – som mange vet – påkjørt for noen dager siden. Hun ble drøye året gammel, og det er jo ikke mye. Valpene bor som regel sammen med moren de 10 første månedene, og valpene “våre” er rundt 2,5 måneder gamle. Når vi sammenlikner størrelsen med Åkes i juli i fjor, ser vi at disse er store og sterke(?). Vi tror at de er godt rustet til å være foreldreløse allerede nå. De jakter og fanger, henter litt mat hos oss og graver pent ned under et tre. De to som er igjen løp allerede i går rundt og lekte, og var forholdsvis stille i går natt. Antakelig aksepterer de at mammaen er borte, og det er vel noen instinkter som slår inn når de må klare seg selv. Vi krysser fingrene og bidrar litt i matveien. Vi får nok neppe en ny Åke her på åsen vår, og det er innmari leit, asså.

På den annen side har flaggermusene våre virkelig våknet til live igjen. Tror vi har en fem-seks voksne i soveromstaket, og hver hunn får én unge i disse dager. Det er litt moro når vi legger oss sånn ved 22:30-tia, for da begynner det å tusle rundt oppi taket vårt, åsså hører vi at de stiller seg i kø ved utgangen og suser ut rett over soveromsvinduet vårt. Knøttsmå er døm, og spiser masse mygg og knott!

Det skjer noe hele døgnet her i skogen. På dagtid er fuglebrettet som vanlig fullt av finker, meiser og spettefugler, og i disse dager har vi besøk av en “Stenknäck”! På norsk heter den Kjernebiter, fordi den knekker kirsebær- og fruktkjerner. Rød-brun-beige-hvit med kraftig nebb – en forholdsvis stor spurvefugl. Det som er litt moro er at den vanligvis er sky og holder til oppe i trekronene i edelløvskogene, men her sitter den og betrakter oss, tar en munnfull frø, tygger, og fortsetter å titte i vår retning.

Apropos løvtrær: Det er ikke bare-bare å skulle forte seg av gårde til butikken når du må bråbremse for et gammelt tre som har bestemt seg for at det er på tide å falle.

Men i dag er det lørdag, og treet forsvant mirakuløst nå i kveld …..ved hjelp av gubben og kompis Lasse, mens jeg drakk te og koste meg i kveldssola. Det er ingen typisk julikveld her i Bullaren heller, men vi får nyte de solfylte dagene vi får. Jeg tenker at vi skal ta et glass rødt og mimre litt, og skåle for lille Åke som vandret inn i sin siste solnedgang. RIP Åke.

0 kommentarer

Siste innlegg