“Hent i veckan”…

Ja, hva har egentlig hendt den siste måneden? Noen ganger tar det litt lang tid å komme med noe vettug på bloggen. En kan være full av ord, men sammen så utgjør de bare bla-bla-bla. Denne høsten er ensformig. Jeg gjør det samme uke etter uke, og det er vel noe i at hverdager er de beste, men som sagt – ensformige. Det er vakkert ute; oransje-rødt-gult, det er vakkert inne; peisbål, gardiner med grønne eføyranker på, lune stearinlys, grålige ullpledd og pelsputer har dukket opp i sofaen. Livet er fortsatt godt i Bullaren, med utsikter til en liten juletur til Österlen, må vite.
Det sosiale livet utspiller seg via digitale møter, og en og annen villfaren kollega som dukker opp på kontoret de to dagene som jeg fysisk er til stede. Vi skravler, ler, får mentale klemmer med blikkontakt og koronaavstand. Joda, basale behov er dekket, men hvor er spenningen? Det er måte på hvor mange nye ting en kan finne ut om partneren sin, nærområdet, ekornlivet, før hverdagen blir bare det – hverdag. Og serier er fiksjon, Line, ingen har det sånn i hverdagen, og det er ingen vits i å drømme om “et annet og mer spennende liv”. Men jeg lurer fortsatt på hvilken vei livet hadde tatt dersom jeg hadde takket ja til “bibliotekhøgskolen” i Oslo i 1989. Jeg hadde uansett funnet gubben, for han hadde jeg en drøm om i 1994 – uten at jeg visste hvem han var. Jeg ble noe overrasket høsten 2007, da han dukket opp på bensinstasjonen ved Tusenfryd! Der var´n. Det var bare å slå til. Det var ingen grunn til å spille kostbar i den alderen. Og hadde egentlig livet blitt mer spennende som biblioteksutdannet? He he, tviler på det.
Og hvis du lurer på alt dette pratet om spenning – jeg er en sensation seeker uten sensation for øyeblikket. Men jeg er også en sensation seeker som finner høy tilfredsstillelse i å bare være til. Det er ganske fantastisk dersom du kjenner etter. Sola som går opp og ned hver dag, fullmånen som lyser opp “hele verden” her i Bullaren, 100 tusener av stjerner på en mørk nattehimmel, for her er det mørkt! Lysegrått, hengende skjegglav på trærne, den lille bekken bak huset som fosser ned gjennom skogen, over mosekledde steiner og innom et par små kulper. Rådyret som drikker uten å legge merke til meg, og lille Mumrik da, som klarer seg godt til tross for at han er foreldreløs. Våken og interessert med små hopp når vi roper på ham. I disse dager er han sjeldnere her, antakelig fordi det er mengder av mus overalt. Han virker mett de kveldene han kommer innom, og tusler gjerne videre etter et par tre kjøttboller og litt leverpostei.
Nei, en skal ikke klage på koronalivet. Men et lite grynt på grunn av at vi pendlere må ha pinne i nesa hver eneste uke – det må jeg få komme med.

0 kommentarer

Siste innlegg