Skogsbading

Eller shin-rin yoku på japansk. Vi snakker om å “bade” i omgangen med trærne, ved å være oppmerksomt til stede i skogen. Hensikten er å stresse ned, være sammen med naturen. Vi hører til der. Metoden går ut på å tilbringe rundt 3-4 timer i skogen, vandre rundt, men uten å gå en tradisjonell skogstur. I løpet av disse timene beveger du deg sammen med en skogsbadeguide kanskje noen hundre meter. Stillhet, langsomhet og her & nå hjelper deg til å styrke immunforsvaret, åpne sansene og kanskje bli kjent med nye sider ved deg selv. Underveis får du øvelser som “finn et tre og bli kjent med det”. Eller “finn et tre som ligner på deg” – en øvelse som kan utvides til å bli skogsterapi med spørsmål som “hvorfor ligner dette treet på deg?” Japanerne har mer enn 40 års erfaring med metoden for å redusere stress og mas og til og med forebygge selvmord. Og forskningsresultatene viser at dette virker. Interessert? Du kan utdanne deg til skogsbadeguide, faktisk, og det er ennå bare noen få guider i Norge og masse skog som kan deles. Og klemmes og luktes på.

Da har jeg jo helt rett, da! Jeg liker ikke så godt å legge ut på en “vanlig” skogstur, men jeg liker veldig godt å bare være sammen med den. Sitte på en stein under trekronene, tusle rundt mellom trærne som jeg kan se fra verandaen. Kjenne på barken, dra litt i de nye granskuddene, snakke med dem. Men best av alt liker jeg å vandre i en bøk- eller eikeskog, alm, ask, hassel, lind; en edelløvskog som er den opprinnelige skogen i Norge. Masse løv – ikke så mye bar. NINA – norsk institutt for naturforskning skriver mer om dette. Hvordan vi kan dyrke fram denne typen skog igjen.

Jaggu!? Jeg fant nettopp ut hva min neste utdannelse blir. Og jeg gleder meg!

Midtsommerhilsen fra de dype skoger i Bullaren, men jeg er trygt plassert i utkanten av skogen, altså.

Et lite utvalg av skogen “min”:

Sommer i Bullaren

Sol, sommer og søndag i Bullaren. Fortsatt stille og rolig – ikke en nordmann i sikte. Ja, med unntak av alle de som lurer seg fram og tilbake over grensa her oppe i Vassbotten/Holtet. Døm om det. Vi som bor her drømmer om ukesvis med godt vær, lune kvelder og kanskje litt vindstille….vær så snill! Sånn ved 07:00-tia er det stille. Og sånn ved 23:00-tia. Men alle timene i mellom blåser potteblomster og stolputer utover gressplenen og oppover åkeren; verken syrin eller lupin blomstrer her på åsen.
Apropos Åke; eller “Åkene”, som gubben kaller alle revene våre, Åke liker ikke vind. Hun haster rundt hushjørnet, smal i blikket og snuta mot vinden, og har knapt nok tid til en matbit. På dager med mindre vind har hun god tid, tar seg tid til å spise litt sammen med oss, men tar gjerne med resten inn i skogen til unga. I disse dager er særlig økologisk kjøttdeig populært.
Andre dager er det veldig viktig å grave ned all maten. Først får hun et kokt egg, som skal graves ned i pallekarmen vår, under jordbærplantene. “Men Åke, da”, sier jeg. “Nå har jeg kokt egg for at du skal spise det.” Hun knasker pliktoppfyllende på litt jordnøtter og tørrfôr. Venter på mer. Jeg gir henne et par-tre tørkede kyllingbiter (til hund), men de skal graves ned under bålpanna vår. Og rett tilbake for å få mer. Vi lurer litt på om hun husker alle disse stedene, eller kjøper vi mat til jordrottene også?
Det er dessverre vanskelig å fotografere de tre “valpene” (og de er virkelig verdt å vise fram), fordi de holder seg på god avstand fra oss. Hvis vi sitter forholdsvis stille på verandaen, kan vi nyte synet av lekende revunger både morgen og kveld, men på ca 50 meters avstand.
Til tross for at vi bryter inn i livet til Åke med ekstra mat, vil vi helst at ville dyr skal være sky, og at livet til den jevne rev går sin naturlige gang. Det skal bli spennende å se om en av dem velger å bli her på gården når høsten kommer. Og hva velger selveste Åke å gjøre? Uansett – neste år ønsker vi oss en hare, som ikke spiser så mye.

Jeg legger ved noen stemningsbilder fra Heimen:


Åke og skjæra som er spesielt innpåsliten.


Utsikten fra yogamatta – kan ikke bli mer lugn enn dette.


Noe viltvoksende pelargoner, men det er så vanskelig å klippe i døm!!

Jeg skal straks skrive mer om revungene og sånn, men…

På denne tiden skulle vi egentlig kommet hjem igjen fra Skiathos. Det er mitt 25-årsjubileum i år, og det som i utgangspunktet var grei skuring – “da får vi bare vente til høsten” – kjennes faktisk ut som et savn i dag. Jeg gikk her og lurte på det litt betutta humøret mitt. Er det for varmt ute? Skal jeg ha mensen? Sitter jeg for mye? Har det blitt for mye karbo? Eller er det fordi jeg “må” til Sarpsborg i morra? Åsså slo det meg: kroppen og underbevisstheten savner Skiathos! Jeg har jo tross alt vært der to ganger i året de siste 15 årene. På denne tiden skulle jeg ha spist minst 10 ekte, greske salater med tzatziki. Vært oppe på klosteret minst syv ganger. Kjørt øya rundt minst syv ganger. Kjøpt med meg minst fem flasker olivenolje fra klosteret. Fått selvplukket, tørket oregano av en nabo. Spist middag og skravlet med Karin og Peter. Fått nuss av kompisen min Theodore. Klemt på Roula og Hanne. Fått litt sol på og saltvannslukt i nesa. Sett solnedgangen fra en fjelltopp. Sett gatelysene tenne seg fra høyt oppe i åsen. Hatt lave skuldre langt, langt borte fra jobb. Og alt det andre som gjør Skiathos til et godt sted å være noen dager i året. Men i år ble det ikke sånn. Selv om jeg har sagt at jeg er lei flyplasser og trange seter og sånn, så håper jeg da sannelig på en tur til høsten!

Noen mimrebilder: