Fred og fordragelighet

Nå virker det som om ting går seg til her. Det kjennes helt naturlig med hjemmekontortilværelsen, med Klassisk morgon og förmiddag på radioen, deretter finsk radio og samiradio. Noen dager rekker jeg også litt Radio Romano før jeg logger av jobben for dagen. Jeg synger lystig med på både finsk og samisk. Og innimellom sender jeg små videosnutter til kollegene mine av dette…….stakkars jævler. “Du trenger seriøst å komme deg ut blant folk”, sa kollega Vivi.
Og så må vi ikke glemme det fôringsraidet vi har hatt i snart tre uker. Hvordan skulle dette ha gått uten hjemmekontor? Men nå virker både Åke og Ugle (villkatten) mette og fine. Altså, jeg tar et hint når Åke kommer tuslende, stirrer på meg, får en liten pose kattemat, lukter og fortsetter stirringen. Ok, Åke, da får du hundemat. Åke stirrer fortsatt, snuser på en bit, og setter seg ned uten å spise. Jeg går inn for å varme suppa mi, og Åke setter seg utenfor kjøkkenvinduet og gjenopptar stirringen. Hun er først fornøyd da jeg setter meg ned på trappa, smører leverpostei på små rugbrødbiter og legger én og én i gresset. Da strekker hun seg, gjesper, spiser sakte og grundig, og tar seg tid til masse øyekontakt og det jeg antar er voksentid sammen med meg(?). Veldig hyggelig, faktisk. Helt til det lander en flue rett ved nesa hennes, eller det kommer en liten edderkopp rett mot. Reven kaster seg rundt, spreller med beina og raser av gårde rundt huset (se bildet!). Hvorfor, Åke? Dette må da være det mest naturlige i verden for en rev?! Døm sa at det er sunt å bo nærmere på naturen – er det på grunn av alle latterkrampene vi får? For her i Bullaren gjør dyra mye rart, og da har jeg ikke nevnt rådyrbukken som står noen meter unna, stivner når han ser meg, utstøtere et høyt stønn/brøl/rap, og stikker. Hver gang.
Jeg legger ved noen stemningsbilder – god helg!

Åke har sett en edderkopp!

Nå går det bedre…

Åke er i farta igjen. Etter fem dager med velfylt buffet lagt utover plenen er hun avslappet og mett, ser det ut til. Men det har vært et svare strev å holde både grevling og villkatten Ugle unna maten som er øremerket Åke. Det betyr at gubben og jeg veksler på å pendle hvileløst mellom de åtte vinduene i første etasje for å sjekke om Åke er her. Verst er det på dager hvor den ene er på jobb, har avtaler eller er på do akkurat når den andre sitter i hjemmekontor-videomøte med jobben. Sjefen – jeg må bare beklage om jeg forsvinner “ur bild” nå og da, men jeg har tross alt et ansvar her.
Åke kommer vanligvis tuslende ca kl 05:30, 11:00, 15:00 og ved solnedgang. Forrige uke var vi jo superstressa på grunn av skadene hennes, det faktum at hun hadde født, og om hun hadde nok melk. Nå er vi superstressa fordi hun ser ut til å ha litt for god tid ved matbordet. Lever ungene fortsatt? Har grevlingen klart å ta dem? Eller begynner hun bare å bli en erfaren og avslappet mor….etter drøye 14 dager?

“NÅ ER HO HER!” skriker gubben og farer forbi meg. Svett i pannen. Hendene fulle av påsmurt rugbrød med gräddleverpastei. Kveldsmat til en rev. Vi får nøye oss med knekkebrød og ost.

 

Hjerte, smerte og tenners gnissel

Det er ikke enkelt å være matmor til en liten rev. Hadde Åke, husreven vår, vært en hund kunne vi gått en tur, sørget for at han var trygg og mett, tatt en tur til veterinæren i ny og ne, og hatt en form for kontroll. Men Åke lever sitt helt eget ville liv, blant grevling og andre sinte dyr med tenner. Her om dagen kom han i godt driv over åkeren for å få litt kveldsmat. Jeg satt på huk rett ved; knappe to meter unna, og syns han var litt …slapp i leppa? Eller rettere sagt – leppa sto ut i en rar vinkel. Det viste seg at leppa var revet opp på to steder, som om Åke har slitt seg løs fra et annet dyr. Og vi kan ikke hjelpe ham med dette. Men han spiste godt, og jeg forklarte gubben at sånn er det nok i Åkes verden, hvor han må kjempe om revir med andre hanndyr. Gubben kunne ikke skjønne hvorfor akkurat Åke måtte holde på sånn. Vi kan bare håpe på at leppa blir god igjen.
Dagen etter kom Åke hoppende på tre bein, og gubben ble helt stressa. Jeg forklarte igjen at det antakelig er et bitt, for det så jo helt ut, selv om han ikke gikk på det. Vi får bare krysse fingrene og fôre ham litt ekstra mens det står på.
Og i går kom han haltende rundt hjørnet, vill i blikket. Jeg forsøkte å plassere meg slik at jeg kunne sjekke låret hans, og der var det et stort hårløst felt hvor jeg kunne skimte spor etter et par tannmerker. Åke slukte maten, stirret intenst på meg – det betyr at han vil ha mer – og jeg klemte ut et par poser kattemat til. Åke satt vakkert og ventet. Det var da jeg så det! Åke har pupper fulle av melk og er ei lita jente. Med valper i hiet. Åke kjemper ikke med andre hanndyr om revir, hun forsvarer unga og hiet med nebb og klør. Å herregud, Åke! Dette ble jo hakket verre! Hvordan i all verden skal vi holde Åke og valpene sikre? Gubben mener at vi må passe på hiet med hagle, men da får jo Åke og valpene hørselsskade hvis vi må uskadeliggjøre grevlingen eller hvem som måtte true. Jeg måtte sippe litt, og gubben var blank i øynene, han også.
Så nå får Åke mengder av mat; kattemat, hundemat, kjøttdeig med rå egg, grønnsaker og jordnøtter. Melkeproduksjonen skal i alle fall ikke stoppe på grunn av matmangel. Merkelig nok tror jeg ikke rever lar seg berøre av stress og prestasjonsangst når det kommer til amming.
Gubben måtte ta en stille stund for seg selv etterpå, og vi sover dårlig begge to. Ansvaret for husreven tar på; særlig nå som vi er blitt besteforeldre.

Det lukter bæsj!

Det er langfredag, og tradisjonen tro skal man ikke gå på besøk til noen eller ha det moro. Både folk og fe skal egentlig faste i dag, og man kan eventuelt plage seg selv med ekstra hardt arbeid (jfr. Store norske leksikon). Etter å ha spist litt påskegodis, lest ut boka mi og tuslet rundt i sola, passet det å sette over en klesvask. Samvittighetsfullt vasket jeg de 20 identiske underbuksene mine, i økologisk bomull. Opp på snora med dem, og der hang de og viftet lett i brisen. Jeg rynket på nesa: Skulle det ikke lukte såpe? Nei, her lukta det dritt. Bæsj. Avføring. Og det var ikke min fortjeneste! Bonden Anders kjørte rundt nedpå jordet og spredte møkk! En stank som setter seg i mine nyvaskede underbukser. Påsken er bondens foretrukne “spremøkkdag” her i Bullaren. Er det tilfeldig, eller er det for å være guffen? Åsså Anders som er en sånn kjekk bonde. Og nå blir det jo helt umulig å ikke tenke på Anders hver gang jeg skifter underbukse! Er det litt på kanten? Ja ja – jeg får trøste meg med at det lukter bæsj av gubben sine underbukser også. Det er kanskje like greit at ingen besøker hverandre i disse tider.

Søndagshygge

Det er søndagskveld, og roen har senket seg. Vi står ute på gårdsplassen og hører på ugla. Det tuter og huter oppi skogen, og bak oss svarer en potensiell make. Månen skinner med sitt bleke aprillys, og svarttrosten synger kveldssangen sin. Det er så idyllisk at jeg nesten blir litt kvalm. Av lykke, tror jeg. Eller så er det på grunn av alle marsipanbrødene som jeg har spist den siste uka. Det er altså så innmari vanskelig å la være å spise påskegodis når det ligger klart og venter. Jeg har virkelig forsøkt å være flink, tilbakeholden, nøysom, disiplinert og alle de andre fine ordene, men hva er det med påskegodis som er så fristende? Og hvorfor finner hjernen så mange teite unnskyldninger for å spise bare litt….hele tia? Og her i går skulle jeg være ekstra flink, nekte meg selv nytelsen, så da varmet jeg en ertesuppe. Ertesuppe! Den tjukke, gule massen la seg som et belegg i munnhulen, vokste i svelget, men presset seg vei nedover halsen. “Mmmmm”, forsøkte jeg meg på. “Ertesuppe!” Og siden jeg hadde vært så flink, bevilget jeg meg en hel pakke marsipanpølser etterpå. Jaha – da gikk det til hæl…. igjen, da. Ha en flott søndag, og ei heidundrande påskeuke der ute! Vi hörs.

Gleden med årstider

Nå kommer innleggene tett utover, men det er mye som skal ut! I dag er jeg mest opptatt av årstider. Gleden ved at været faktisk skifter. Det kan være et resultat av dette hersens hjemmekontoret. (Minn meg på at jeg aldri bør sitte i fengsel.) Jeg tror at det er bra med sol, regn, storm, hagl, vindstille, kaldt, varmt, skyer, blå himmel…………..samme dagen. Hver gang jeg kikket opp fra PC-en hadde det endret seg ute. Fra å våkne til litt “ruskevær”, sette over tekjelen, spise en rute 86 % mørk sjokolade, titte ut på blåsten, innse at fuglene ikke klarer å verken fly eller lande i dag, fortsatte det med ville orkankast som truet med å felle trær over hus og biler. Jeg løp rundt på åkeren for å samle  sammen tomme plastpotter, vannskålene til Åke og Ugle, en tom plastpose, en halvfull sekk med lecakuler osv. Her skulle det trimmes mellom jobbøktene. Med piss bløt hentesveis i regnet og våt kosegenser kavet jeg meg inn i varmen igjen. 18 gr i stua, for da tenker jeg best. Jeg er tross alt på jobb. “Kaldt”, sier kollegene. “Vikingblod”, sier jeg. Så var det å ringe naboen fordi låvedøra hans hang på halv tolv, åsså klistre opp truseinnlegg i vindussprekkene ute i “forstuen”, for der trakk det noe grassat. Truseinnlegg gjør susen når vi ikke finner teip. (Vi har noen merkelige, antatt tyske byggesettvinduer som er skjøvet sammen med en form for tetningslist som ikke holder tett.)
Dette var kort fortalt en vanlig arbeidsdag i Bullaren. Nå skinner sola, og jeg har småfugler å fôre! God middag, dere.