Nytt fra Bullaren

Er dere der fortsatt? Da blir jeg i så fall veldig glad. Det er ett år siden forrige blogginnlegg, og mange har etterlyst de svært kloke ordene som jevnlig ble sendt ut til folket her fra Bullaren. Og det får være måte på hvor lenge en skal sitte her hjemme og kope før en reagerer. Kreativiteten blomstrer i ufrivillig ensomhet her ute på landet, og flere enn meg kjenner vel på trangen til å gjøre noe annet enn å trøstespise, lese mengder med bøker, stirre seg gjennom serier, mate dusinvis av småfugler, eller forsøke å gi både husreven vår Åke og villkatten Ugle litt godsaker samtidig; i all fordragelighet. Ja, her skjer det saker. I fjor vår hadde vi alle disse ekornungene som raste rundt, men plutselig dukket det opp en revemor med to valper. Den ene var svært nysgjerrig, og dukket opp litt her og der. En dag satt han og ventet på oss da vi kom fra jobb, og siden har han vært her. Vi ordner i hagen – han ordne i ei gresstuste. Vi flytter på saker og ting – han løper ved siden av. Jeg fôrer fugler – han spiser opp fuglematen. Altså; vi hadde plutselig fått husreven Åke.
Det er fortsatt tidlig vår her oppe på åsen, men det merkes at det skjer saker og ting. Selv om vinden river litt mer her oppe enn “nede” på åkrene, så har vi i alle fall fått tre snøklokker i blomst. Jeg er en smule misunnelig på grannen nede i veien som har full vårblomstring i den lune hagen sin. Både gule, lilla, hvite og blå små luringer som dukker opp her og der. OK, men vi har Åke, og han er skinnende rød, med svarte bein, ører og hvit haletipp. Og småfuglene våre er også gule og grønne og blå og røde, selv om de to tranene er ganske grå. Hurra for et fargerikt fellesskap! Nå venter vi bare på humlene.
Ser ut til at det blir noen lange uker med hjemmekontor framover. Det er godt å slippe den lange pendleveien, men det er bemerkelsesverdig ensomt uten kollegene mine!? Åsså jeg som trodde at hjemmekontor er lykken her i livet. Men vet du hva – ryggen blir stiv, øynene såre og det er ensformig. Jeg sier ikke at det er kjedelig, for hjemmet mitt er aldeles ikke et sted for kjedsommelighet, men det er litt langtekkelig å bare være hjemme. Det er ufrivillig og pålagt, og da er det ikke like stas, lissåm. Jeg tenker at vi får ta lærdom av alt som skjer nå, og kanskje vi får noen nye tanker om livsstilen vår, hva som betyr noe, og hvordan leve mer i pakt med oss selv og naturen? Ha en flott uke – vi hörs plutselig!