Jeg tror jaggu det blir båt

Det heter jo at en skal bo litt i huset når en flytter til nytt, før en begynner å endre på saker og ting. Før en bytter innredning og flytte vegger og sånn. Nå har vi tilbragt 17 måneder i lykkerus i dette lille huset, som jeg for øvrig ikke har lyst til å endre noe særlig på, og jeg blir alltid litt nervøs når gubben kikker seg rundt i huset med rynke i panna. Nå sitter han på kjøkkenet, og jeg frykter det som kommer. Han har unektelig en del planer og fikse ideer, og jeg må holde igjen innimellom. Han sier: “Vi bør vel skaffe oss en båt?”. Ikke nytt kjøkken eller nye vinduer, male gulvet eller bygge noe, men båt. “Ja, det…trenger vi sikkert?” svarer jeg, som aldri har vurdert å skaffe båt. Men vi har tross alt hatt familiemedlemskap i DEBK i to år til sommeren. Det er altså Dals-Eds båtklubb, med tilhørighet i Stora Lee. Gubben ville bli medlem i god tid før vi eventuelt(!) skaffet oss båt. Og nå er vi ille nærme! Akkurat i kveld har han vært på årsmøte, og skulle du ha sett på maken – han er allerede valgt inn! Hvorfor er jeg ikke forundret? Og båtpraten har vi allerede hatt, med to blide nordmenn i Ed som skal selge snekke. Da blir´e vel snekke, da. Åsså er vi – til tross for at vi bor i Bullar´n – veldig glade i det lille tettstedet Ed, med alt det har å by på, i tillegg til elgparken. De siste fem årene har vi tilbragt mang en lørdagsformiddag i havnekaféen ved Stora Lee. Dette lille havneområdet ligger beskyttet til mellom åser og skog, og er et godt mål for kjøreturer om sommeren. Selv om det er vinter og alt er stengt, tar vi gjerne matpakke og te på bryggekanten. Bildet under er lånt fra båtklubbens nettside (ukjent fotograf):


#storalee #dalsed #dalsland #storaleehamncafé #dalsedsbåtklubb #visitsweden

Dersom du fristes av det svenske landskapet og vil se hva denne delen av Sverige kan by på, kan du ta en titt her: Dals-Ed og Dalslands kanal.

Nå har gubben kommet hjem fra årsmøtet, høy på flere kopper kaffe, og skravler som en overstadig engasjert husmor på Ullaredshopping. Jeg svarer “ja” og “ha” og “mm”, men oppfattes som lite engasjert, skjønner jeg. Okei, folkens – ha en fortsatt fin søndag. Jeg bør kanskje vise mer interesse for båt? 🙂


#oslofjorden #visitnorway #oslove #solnedgang #sunset #båterbåt

Vintervakkert

Jeg sitter her i senga og lurer på om det er mulig å leve av bloggen. Yrker som blogger og vlogger er framtidens yrker, sies det. Men må alle handle om enten mat, interiør eller klær og sminke? Jeg har titta innom noen “typiske” blogger i det siste. Det var mye intetsigende greier der, gett. Unge damer som ser ganske like ut, og som bl.a. lurer på om de skal legge inn fett i rumpa for å få Kim K-rumpe – altså stooor rumpe. Kanskje fettdonator blir det store i framtiden? Vi kan jo gi blod, så hvorfor ikke fett? Fettdonator må jo være et fredelig yrke? Et yrke uten stress, hvor du kan veksle mellom å stå, gå og sitte. Du kan arbeide selvstendig eller i gruppe. Kroppsarbeid har fått en helt ny betydning! Mye rart en skal fundere på her ute i Bullar´n.
Åsså lurer jeg på hvorfor det alltid er fint vær når jeg sitter syk i senga? Bare for å erte? I går, for eksempel, lå jeg under dyna og frøs og svettet om hverandre. Jeg hadde ille lyst på te, men det var så uhorvelig langt ned på kjøkkenet. Da lå jeg der, da, og tittet ut av vinduet. Og DER! DER var dompapen! Endelig! Den lille, røde ballen som jeg har savnet så inderlig fløy lett og fornøyd mellom bjørk og gran. Vi HAR dompaper likevel. I alle fall én. Dæven, dere. Det er nesten så det er moro å ha vondt i halsen. Og da ble jeg så oppkvikket at jeg rett og slett lagde en kanne te. Fikk lissåm litt overskudd, jo.


#bullaren #bullaresjøen #visitsweden #winterwonderland #linepaalandet

Det skal være vinter i Bullar´n i en dag eller to til. Deretter skal alt regne bort. Åsså nå som det har blitt så vakkert ute. Dette er et landskap som kler å være hvitt. Falurøde hus og en masse skog som blir tung og eventyrlig med snø på greinene. Det er en fryd for øyet. Jeg sitter her ved vinduet i solnedgangen og kjenner på en fortsatt stor takknemlighet for å få bo her. Jeg gløtter på vinduet og hører…ikkeno´! Det verste fuglekvitteret har gitt seg for dagen, og alt faller til ro. En tynn månesigd lyser svakt i sør-øst, og i kjølvannet av solnedgangen ligger det ei lys rosa-lilla stripe på vesthimmelen. Nesten som i Tomten – en vintersaga av Viktor Rydberg. Jeg insisterer: Se denne dersom du ikke har gjort det før. Den gir et lite innblikk i hvordan den svenske landsbygda kan være.
Og så er jeg så ille fornøyd, for kusine Sylvia svikter aldri: Ho hadde “Den store nisseboka”! Bibelen min! Min store glede i den litterære verden. Og gavmild som alltid; jeg fikk med meg boka hjem – rett og slett i gave. DA kan jeg puste ut. Boksamlingen er hel igjen. Takk, vakre Sylvia.


#solnedgang #vinterisverige #visitsweden #winterwonderland #linepaalandet #bullaren

Sofaer og fuglebrett og sånt

Merkelig hvor godt det er å være inn i den lune peisvarmen på en søndag i januar. Sier til gubben: “Vi burde egentlig gått tur, da”, men han grynter bare til svar. Jeg nipper lykkelig videre til tekoppen, og er generelt veldig fornøyd med å lese bøker, skrive blogg, bla i elgebilder og fundere på om vi skal satse på en dyp lilla velursofa utover våren. Alt er jo fanden steike beige, mokka eller lys grått. Men så fant vi denne fantastiske mengden sofastoffer i møbelbutikken i Ed. Farger og tekstur – alt du kunne ønske deg. Åsså denne skrekkelig dyre fåreskinnsstolen med skammel, som er så innmari god å sitte i. “Denne skal jeg ha når vi flytter til Skåne”, sier jeg. Altså, når jeg blir pensjonist…………Visste du ikke det? At målet er Skåne? Ei lang, lav, hvit Skånelänge, med synlig bindingsverk, bred steintrapp og dobbel inngangsdør. Stokkroser, revebjeller, valmuer. Utsikt utover Österläns åpne åkerlandskap med små kullar. Og i det fjerne glitrer Östersjöen. Det eneste sikre er forandring, som sagt. Følg med på bloggen. Kanskje den neste vil hete “Lineharlandet”? 😀 Jeg må le litt når velmenende mennesker sier: “Det er viktig at du slår rot”. Det er da ikke noe mål å gro fast! Verden er full av vakre steder som venter på at du skal komme og bo. Og hjemme er der hvor jeg kjenner at det er godt å være. (Ta det med ro, gubben, det er 12 år til pensjon.)


Et sted med garanterte forandringer er fuglebrettet!

Og når vi snakker om forandring. I forrige innlegg funderte jeg litt rundt det å skulle drive eget. Vi kom i snakk med en kar i går som forklarte oppbragt om arbeidsgiveravgifter og beskatning av de som har eget firma her i Sverige – GLEM DET!! Skatte- og momstrykket er så digert at jeg måtte ha vært alvorlig på styr dersom jeg vurderte å etablere noe her i Bullar´n. Nei, takke meg til ansettelsen der jeg er nå.
Men på den annen side – i løpet av dette året vil både gubben og jeg måtte bryne oss litt. Det ser ut til at vi får noen oppgaver her i lokalsamfunnet. Mer om det i løpet av februar.

Ønsker dere alle en flott søndagskveld og ei god uke. 🙂


Verandaen ser så ensom ut i vinterkulda.

Nytt år – nye kreative krumspring. Heng med!

I går gikk jula ut av huset igjen. Det ble litt tomt uten staken i vinduet og juletreet, men med litt vasking og ordning og lamper og duker, så ble det så fint her, atte. Kjenner du følelsen av å være forelsket i hjemmet ditt? Hver gang jeg runder svingen bortved åkeren her, blir jeg helt salig i blikket og piper av lykke: “Hjemme!”. Tenk at det klaffet så godt? En tar jo en sjanse ved å flytte ut på den måten som vi gjorde. Det er aldri godt å si om endringene vi foretar blir vellykket, eller om det bare blir helt feil. Det er nok også en form for takknemlighet, kanskje lettelse, som gjør at jeg liker meg så inderlig godt her på åskammen. Og “alle andre” liker seg også veldig godt her. Det var mest ment som fleip det jeg skrev i forrige innlegg; om tredagers retreat i Bullar´n, men det er kanskje ikke så dumt? Et av ankepunktene mine når det gjelder å tenke ny karriere, er bl.a. at fast ansettelse er trygt og greit og enkelt og alt det der. Mens eget firma er usikkert, nervepirrende, mye jobbing og mye ansvar på en helt annen måte enn jeg har nå. Vil jeg det i en alder av straks 50? Og hvorfor blir vi så trygghetssøkende når vi blir eldre? Pensjonspoeng. Fast inntekt. “Vi vet hva vi har…” etc.
Jeg husker for mange år siden en kollega som var temmelig trøtt på jobben sin. Vi tok en alvorsprat, og han sa at han skulle forsøke å holde ut til pensjon. “Holde ut i 20 år til?” spurte jeg. Få uker etterpå hadde han funnet ny jobb. Men det er langt mellom å skifte jobb og etablere firma. Og jeg er langt unna å være lei jobben min, så ta det med ro, Marianne og Tone – jeg kommer i morra. 😉
Men så er det den lille stemmen langt baki der…. Og jeg minner meg selv på at jeg har gjort det før; brøt opp fra det kjente, flyttet til utlandet, etablerte et firma og hadde det storveis i noen år. For hva står vi igjen med dersom vi aldri våger?


#skrivekurspåkreta2006 #detskrivendemenneske

Får jeg “bjuda på” et innledningskapittel til en roman? Novelle? Selvhjelpsbok? Uansett – her kommer det:

“Ytterst på klippestupet, rullet sammen til en blåskimrende ball, ligger hun urørlig. Den nakne ryggen sanser livet. Vinden rusker i henne og bærer med seg duften av oregano og salt hav. En sliten hofte presser mot en stein eller en kvist; kanskje ei bærtue. Kravlingen i buskene rett ved stanser et øyeblikk. Venter. Månen steker kinnet hennes, bader det kneisende fjellplatået i Egeerhavet, og den legger all sin kraft i å hjelpe henne å huske lyset.

I natt har hun et valg. Og hun skal velge. Hun skal vippe kroppen over klippen og rulle utfor. Klemme knærne fast til brystet hele veien ned. Albuene tett inntil siden, men likevel la klippetennene flerre deler fra kroppen hennes, gjøre felter blodige og hudløse. Knekke skjøre bein. Rulle, rulle nedover fjellsiden og til slutt møte vannet der nede med et bestemt plopp og et skrik helt uten stemme, hvis hun ikke allerede har knust hodeskallen eller revet i stykker den tynne nakken. Hun skal farge champagnevannet rosa, feire det som skjedde, og legge seg til hvile mellom kritthvite steiner, rett under vannflaten. Dagen etter kan turistene fosse inn og hvine i forferdelse, eller bare beundre synet av død og liv i forening. Ikke se på meg, idioter, tenker hun, men hører hvor dumt det lyder. Selvfølgelig vil de se henne. Øyne som måler henne, verdien hennes. Hun er inderlig lei av å bli sett, men nå skal hun stanse det. Havet brummer og lover langt der nede. Strekker seg sultent oppetter fjellveggen for å ta henne i mot.
Mørket er intenst nå, men månen kjemper for å holde det lyst rundt henne.
– Så du syns ikke at jeg skal rulle utfor?
Den nakne kroppen har stivnet etter flere timers månebading. Gåsehuden er konstant. Natten er kald her i sør, slår det henne. Lyset er sterkere, mer intenst. Fargene er bearbeidet av gudene, det er hun sikker på.
Kroppen krever en avgjørelse snart. Hvis hun ligger slik lenger, klarer hun i alle fall ikke å rulle over kanten og ned i hvilen. To mørke knappeøyne piler mot henne i natten. Hun skvetter og kjenner at kroppen ikke er så død som hun trodde. Det lille dyret stryker mot leggen hennes og stanser opp.
– Rulle eller ikke rulle, spør hun. – Ta tilbake dagene, eller ?.?
Hun velger å strekke et stivnet bein og sliter med å finne balansen. Legger seg over på ryggen og kjenner etter om det er mulig å komme tilbake til livet. Og hvilket liv? Her på kanten av stupet er det ikke mye å hente. Hun driter i hva som skjer. Med henne og med andre. Bevisstheten hennes er presset til det ytterste, og hun har ingen følelser igjen for det hun forlot eller det hun eventuelt velger nå. Likevel, hun er midtveis i livet.  Hun har et sinne, en sterk følelse av at livet skal være noe mer før det tar slutt. Og hun vil ha det!

Under månen på toppen av klippen ligger en sjøstjerne. Hun har ligget der i mange timer nå. Et lite menneske som strir med livet. Noen bærer med seg klippen i tankene, mens andre oppsøker den fysisk. Alle strever de med avgjørelsene. Denne lille mauren bestemmer seg for å reise seg opp og gå. Bort fra klippekanten og tilbake til landsbyen i fjellet. Ingen kjenner henne der. Ingen bryr seg. Ingen så henne forlate huset, ingen ser at hun returnerer. Haltende, frysende, blek.

Neste morgen varmer solen et lavt steinhus i et fremmed land. Hun sitter på trappa, tullet inn i ei lysegrønn badekåpe. En rykende tekoppen står strunk og venter ved ankelen hennes. Fiskebåtene tøffer forbi langt der nede, og det gnistrende blå havet betyr avstand. Hun må ikke dra sin vei, hun må ingenting, hun må bare velge. Vissheten er lett å bære.”


#skopelosidetfjerne #østforskiathos #egeerhavet

Det nye året har startet

Hurra! Det er et skinnende blankt nytt år, det er tirsdag, og jeg har 11 laaange, slappe fridager bak meg. De siste tre ble tilbragt på hotell i Håvedstaden (Oslo), og det nye året ble ønsket velkommen med både operaforestilling og deretter god mat i sjette etasje på Majorstua. Selv om livet er flott i Bullar´n, må jeg ha litt bypåfyll innimellom. Og jeg har ikke veldig mye i mot å tusle rundt i de roligere strøkene av Oslo by – “denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den” (Hamsuns Sult). Og når vi først er i gang; jeg savner nærheten til alle de gode kulturelle opplevelsene som en storby gir. Teateret, opera og ballett, museene, kunstutstillingene, fotoutstillingene etc etc. Og disse tre små dagene på hotell dekker noe av behovet. Jeg er ikke dagsturtypen. Det blir for knapt. Måtte gudene forby, men skulle jeg slumpe å bli alene en gang i framtiden – da flytter jeg glatt til en kjekk, liten 70-kvadrater på Uranienborg. Eller Frogner. Eller Majorstua. Med hatten på snei, og “båbler” i glasset, finner du meg på vernissage på Galleri Nobel! 


#ronnieoglinepåtur #bogstadveien #nyttårsaften2017

Men tilbake til realiteten en januardag i 2018 – Livet på landet. Her går det sin vante gang. Det første som møtte oss da vi kom hjem i dag, var en sverm med meiser og spurvefugler som kjeftet iltert fordi vi ikke hadde fylt opp fuglebrettet. Men i all verden…… De har fire kokosnøtter fulle av talg, et svært fuglenek og meiseboller i “røret”. Men så er det noe helt spesielt med ferske jordnøtter på brettet, da. Til og med ekornet så litt molefonkent ut. Og tror du ikke at de fem nøtteskrikene har fått en sjette venn på besøk. Snart bruker vi halve lønna på fuglemat. Hvis alle bullingfuglene og -ekornene skal invitere “alle de kjenner” på både frokost, lunsj og middag, må vi øke budsjettet ytterligere. Men det er jo så koselig og livat! Ta seg en kopp te på lørdagsmorgenen, sette seg til med beina på en stol og bare nyt synet gjennom ruglete, gamle vindusruter. Det er masse som skjer på et fuglebrett. Dette kunne kanskje vært en forretningsidé? “Tredagers retreat i Bullar´n – yoga, coaching og fuglebrettmeditasjon”.


#skaldetværenoemer? #trerettersalledager

I morgen begynner hverdagen. Jeg har ingen nyttårsforsetter, men tar det som det kommer. Leve lett, og være glad for det enkle. Men når sant skal sies; jeg tenker å begynne året med en toukers faste-/juiceøkt. Bare for å rydde opp litt, resette og være snill mot denne kroppen som har vært med i mange år. Da er det bare å alliere seg med kollega Tone…..som kan være veldig streng, og det er akkurat det jeg trenger nå. Arbeidsuke – her kommer jeg! Bring it on! 🙂