Munken er ikke lenger munk!?

Som jeg nevnte tidligere, så hadde jeg dette møtet med en munk på Skiathos for noen år siden. Nå var jeg som snarest innom øya igjen og rattet leiebilen opp på nordsiden av øya; opp til klosteret. Denne gangen med en god BH og en anstendig topp. Gubben og jeg sitter på benken ved inngangen til klosteret, tygger spinatpai og drikker vann. Borti åssiden nærmer det seg en knatrete moped. I det han runder sypress- og oliventrelunden, får vi øyekontakt. Det er munken! Uten kappe. Ikledd olabukse og t-skjorte, med badehåndkleet over skuldra. Han skuler bort på meg. Denne gangen er det jeg som får hakeslipp. Han er ikke munk lenger!? Eller kan munker slenge kappa på senga, og stikke en tur på stranda? Gubben og jeg titter på hverandre: “Det var munken, eller?”. Javisst var det munken. Helt sikker blir jeg da jeg like etter tusler over gårdsplassen for å fotografere kirkedetaljer og katter og sånn. Da kommer nemlig samme mannen ut av en sidedør, titter på puppa mine (igjen), og sukker høylytt: “Uff!”. Er jeg grunnen til at mannen ikke lenger er munk!? Vi tar turen opp til klosteret daglig hele uken for å sjekke om han bytter på munkekappe og olabukser, men det gjør han altså ikke. Jeg tenner et lys i kirken, og kjøper et ekstra dyrt ikon for å støtte klosteret litt ekstra. Jaja, sånn kan det gå. (Dersom du ikke har lest “innledningsartikkelen” finner du den i arkivet, datert 25. juni 2017.)


#klosteretevangelistria #fredogro #munkutenkappe


#kopiavgammeltikon #kjøptfordijeghardårligsamvittighet

Juhu!! Ferie!!

Lange, slappe dager på torpet, tenker jeg. Bare lese bøker, drikke te, tusle til søplekassa, snakke med ekornungen, lære den lille, pjuskete hybrid-kjøtt-/svart-/granmeisen at innendørs er for oss menneskene. I dag hadde han forvillet seg inn verandadøren (igjen), opp i andre etasje og inn på soverommet. Av fire vinduer kan kun ett åpnes, men det var vanskelig å forklare den villfarne at det var nettopp dette han måtte finne ut av. “Klare selv”, tenkte jeg, lukket soveromsdøra og gikk. Drøye halvtimen etterpå satt han på fuglebrettet som om hele hendelsen var dagligdags. Kjekk liten kar dette. Han flyr inn i stua hvis vi er treige med fuglematen, står stille med helikopterlydene sine i lufta, og stirrer oss resolutt inn i øynene. De andre meisene ser beundrende på ham. Tror jeg i alle fall. Gubben satt heeeelt stille her en morgen for å få blinkskuddene under:

Og mens vi snakker om dyr og bondelivet og sånt – se på disse, æ!! Bare står rett opp og ned uti vannet utenfor Bovallstrand, og jeg tenker Pushwagner, eller rett og slett Larsons gale verden. Antakelig så svømte de rundt før vi kom og parkerte. Fløt på ryggen og skravlet om sommervarmen som kom sent, og utfordringene kuer av i dag opplever i Bohusläns skjærgård. Gubben sier at det bare er helt vanlige kuer som står i vannet for å kjøle seg. HA! Her er´e no´rart, syns nå jeg. Dette må jeg ta med kollega Anne Marie når ferien er over.

Men først – av med jobbantrekket, trange olabukser og andre plagg som strammer. Hurra for den gode, slappe grå…..som gubben har bedt meg om å kaste. Jeg har friiiiii!!! Juhuuuu!!! 🙂 Ille blid!!


#ikkesåveldigslappirumpa #kunnekanskjekjøptenny

Hurra! Jubileum i dag!

Det vil si – denne helga er det ett år siden vi flytta inn her på torpet. Juhu!! Var ille fornøyd da, og er fortsatt ille fornøyd! Tenk at skifte av bosted skal ha så mye å si for livskvaliteten? Ta fuglebrettet, for eksempel. Vi sitter på verandaen med hver vår tekopp, og forsøker å gjøre oss usynlige. Nå har vi kjøpt inn spesialblandinger for at fuglene skal fortsette å komme hit. Greit nok at døm har skiti ned hele verandaen, med bord og stoler, men det er jo så hyggelig med småfugler. Visste du egentlig det? Og innimellom lander den røslige nøtteskrika med et kvekk på fuglebrettet. Den kjemper om plassen med skjæreungene og en katt i ny og ne. Kan jo tenke deg størrelsen på fugleskiten. “Vær glad det ikke er kanadagjess”, sa mutter´n når vi skrubba gulv og møbler. Og takk og lov for en mor som liker å vaske. Jeg prøver tross alt å holde vedlike et rykte som karrierekvinne oppi alt samma, selv om jeg begynner å helle mot “torpgumma” (nytt ord). Det er skremmende hyggelig å stelle og stulle her ute. Henge opp heklede kapper i vinduene, sette sammen små grupper her og der, med planter og krukker og telys. Åsså bare være her og være fornøyd. Æ´kke det Mindfulness så vet ikke jeg!

Vi er ikke der ennå at vi har klart å dyrke og ordne så veldig. Vi skylder på at vi jobber mye, og at rådyret spiser opp knoppene. I går kveld, for eksempel, besøkte vi naboene våre på norskesia; Yvonne og Thomas, og selvfølgelig lille Albert, i Enningdalen. De er i full gang med “drivhuskonkurranse” med naboen sin borti veien. Det er ikke lov med kunstgjødsel. Deretter, når tomatene og agurkene er klare, skal det smakes og bedømmes, og en vinner skal kåres. Gubben her på torpet – “Torparen” – skulle absolutt ha drivhus den gang vi forsatt bodde i gamlelandet. Jeg hintet forsiktig før han gikk til innkjøp av absolutt alt en hobbygartner trenger, at det krever stell; drivhuset. Han fylte på jord, la “svetteslange” rundt i hjørnene, plantet jordbær, tomater og miniagurker, og hektet tomlene i bukseselen. Nå skulle det bli grønnsaker, ja. Etter den første uken med maur som spiste opp jordbæra, og tomatplanter som ikke ville la seg temme, ga han opp hele huset. Jeg følte ikke noe ansvar for plantene hans, men tok en titt inn hver 14. dag. Og skulle du ha sett på maken! Bakerst i buskaset, under schvære blader og stengler, lå det digre agurker og venta. Var ikke mye “mini” over døm, nei. Åsså så gode! DET fikk vi i alle fall til. Kanskje verdt å prøve igjen?

Nå senker natten seg, og mandagen nærmer seg faretruende. Skal ikke akkurat klage – én uke til, og så er det jaggu tre uker ferie. Heldige er vi som jobber hele juli, for vi får det ille fint i august!! Ha en flott uke, alle sammen.

Hvor er du, sommervarme?

Vi hadde jo så mange planer om å stikke ned i Bullaresjøen etter jobb for å bade. Vi så for oss varme hoder og svette føtter etter jobb. Men jobbantrekket de siste ukene har bestått av golfjakke og skjerf. Det har gått jevnt i te og sjokomelk……..nei, det har det ikke, Marianne og Tone! Selv om dere har hatt ferie har jeg holdt meg strikt til planen: Ingen sjokomelk hvis jeg skal bli kvitt valkene. Og valkene blir….stadig…..mindre….eller? Jodaså….neidaså…. OK – så henger muffinsen over bukselinninga fortsatt, da!! Men tilbake til jobbantrekket. Det har vært så innmari hektiske dager nå i juli, at jeg lurte på om blodtrykket hadde godt av det. Da var det en fordel å holde beina høyt. Eller skal de holdes lavt?

Anyway. Her i Bullar´n blåser småfuglene sidelengs, og hagestolene ligger som fulle nordmenn på festival. Blåste det sånn i Norge også? Ja, det gjorde det faktisk, for det gikk bort et par somre hvor det nesten var umulig å sitte på sykkelen. Men det blir lissåm ikke sommer når du må teipe fast tekoppen til bordet, og klamre deg til boka du leser, fordi du skal sitte ute i hagestolen FORDI det er sommer.

#måstolenespikresfasteller? #tilogmedsetetogryggenforsvant #oghvoriallverdenerbordet?

Og midt i all slags vær står gubben og fikler og ordner. Kanskje det er like greit at det ikke steker her nede på åskammen vår? Det er en del saker som skal gjøres på et gammelt torp. Gubben snekrer, maler, klipper, rydder, kjører, henter, drikker kaffe med svigers, og alt det andre en hyperaktiv mann kan finne på. Men hva han fikler med her er jeg sannelig ikke sikker på.


#densomleterhanfinner #duskalvelikketissepågarasjenvår?!

Hvis vi gir det et par uker til, DA kommer nok sommeren! En skal aldri gi opp håpet eller ta livsløgnen fra folk. Jeg sitter her litt til, jeg, og drikker te og leser bok, og ser på at gubben jobber. Ha en fin søndag!