“Men hva gjør dere egentlig der ute i bushen?”

En av mine meget byvante kolleger spurte meg en gang om ikke dagene ble veldig lange og ensomme ute i Bullar´n. Eh…hallo! Vi kjører tur/retur Sarp hver eneste arbeidsdag gjennom hele året. Jeg kan egentlig ikke få nok tid hjemme. Pendlere fra Bullar´n burde helt automatisk få fredagen fri – hver uke – for å nyte livet.
Vi bor ikke så veldig langt ute i bushen når alt kommer til alt. Den blå-gröna vägen følger den store åkeren til bonden Anders og forsvinner sydover. Nå om sommeren går det en jevn strøm av bobiler, campingvogner og Harleyer forbi der nede. Ikke at det forstyrrer – vi hører dem knapt nok – men jeg har faktisk tatt meg i å tenke at Harleyer bråker fælt. Det er som å banne i kjærka!! Lyden av en Harley har aldri noen sinne plaget meg før. Jeg har tross alt hatt stor glede av å buldre rundt på en selv. Men her ute holder det lissåm med bokfinken og ugleungen og et kuraut i ny og ne.
Og siden det er helg slenger vi oss ut i trafikken og tar turen nordøstover til Bästorp og Ed. Vi drikker kaffe med venner, spiser jordbær fra Eleonores frodige hage, får med oss tomater rett fra planten, og stikker kjapt innom elgene våre; både for å kose og mate med bananer, men også for å skravle med skåningen Rolf som tilbringer hele sommeren i elgparken. Han er parkens selvutnevnte snart 70-årige guide til elgens gjøren og laden. Kom og hør en ekte elgtusiast fortelle!


#folksomtielgparken #dalslandsmooseranch

Etter elgparken måtte vi hjem for å forberede grillings med Solveig og Stein; altså, mamma og pappa, for de var inviterte på utekino med garasjeveggen som bakgrunn. Vi hadde store planer om gammel westernfilm, endte opp med en dokumentar om Allan Edvall – pappa´n til Emil i Lönneberga, men nesten hele filmkvelden regna bort! Vi løp som påtente kyllinger med prosjektor og PC, lomper og potetgullbollen for å komme unna regnet. Men det var storveis mens vi ennå kunne sitte der.


Legg merke til springvannet og brygga. Alle menn med respekt for seg selv bygger en brygge til kona når kona ønsker seg brygge i hagen. Legg også merke til Harleyen til venstre i bildet og den autentiske planken til høyre. Mmmmm – nå er du på landet, vettu.

Og apropos søndagstur. Den begynte med barnedåp i Enningdalen. Vakre, lille Albert var orntlig flink til å bli døpt, til tross for at han måtte ha på seg kjole. “Siste gang”, hevdet pappa Thomas mens mamma Yvonne smilte bredt. Vi fikk med oss en velsignelse på veien, og deretter gikk turen videre sydover. Den slynget seg innom Hamburgsund og Hamburgö, videre til Lysekil og innom Uddevalla. Både land og hav, sol og regn, men aller mest to lykkelige mennesker som har det ille bra i denne delen av Norge……..det var jo faktisk norsk her til 1658. Og Bohuslän – les selv. Joda så, neida så…..sånn er´e å værra skandinav.

Tror vi avslutter med et typisk søndagsbilde. Ha en flott uke, dere!


 

Jeg elsker deg!

Det var da voldsomt, tenker du kanskje. La meg forklare: Det var fredag ettermiddag og døra til jobben svuppet igjen bak meg. Jøss! Det var varmt ute?! Inne var det nemlig en anelse friskere temperatur enn ute i den virkelige verdenen. Kollega Vivi nøs, kollega Jon spurte om det var litt kaldt i dag, og kollega Kathrine sa at det var kaldt på tottæne. Altså “tærne”, for deg som ikke er fra byen ved fossen. Jo altså – ute. Åsså var det bare rett inn i Volvo´n til gubben som er avhengig av aircondition. På med jakka. Men når vi etter en time svinger inn på skogsveien vår……ved søplekassene……er det ned med rutene og av med radioen. Vi må høre på Bullar´n. Og inn sviver duften av varme trær, nyslått gress, noe honningaktig noe og noe lakrisaktig noe. Og kløver og sånne små rare lilla “tærtær”, og de små gule hvor humlene sitter. Ute i åkeren stikker det opp to røde lugger, og traneparet ønsker oss velkommen med de innstendige trompetlydene sine. Vi er hjemme, og det er helg! Jeg kan ikke vente med å få av meg BH´n! Det er alltid førstepri, etter skoa. Opp med dørene i torpet, og inn med naturen. Og for sikkerhets skyld setter jeg meg ned på alle fire utenfor huset; midt mellom humlene og de gule og lilla. Legger panna og nesa ned i gresset, og visker inderlig: “Jeg elsker deg!”. Og akkurat da kjenner jeg at jeg tilber denne lille flekken i verden som heter Bullaren. Det er svært lite som er en selvfølge i dette livet. Vær takknemlig er søndagens oppfordring. Fortsatt god ferie, dere. 🙂


Ser du avtrykket etter nesa?


Den mye omtalte veien til søplekassa.

Søndagstur i nærmiljøet

Vi er så heldige å få bo i jordas navle 🙂 Vi har kort vei til det meste, syns nå jeg. I dag, for eksemple, skulle vi på kafé. I gratistidningen Björklövet kunne vi lese at det var gårdsbutikk og servering rett nedi gata; dvs 30 minutters kjøretur mot Lysekil. Vi fyrte opp Volvo´n og la i vei. Svingte til høyre før vi nådde Lysekil, og fulgte skiltene til Röe gård. Ille fint sted! Vi tenkte at her skulle vi finne et lite sted som kanskje serverte en kopp kaffe med noget attåt. Så feil vi tok. Jeg har aldri smakt en så jæ… god “sillsmörgås” før. Vi må inn på pornosjargongen for å beskrive opplevelsen av hjemmebakt filmjölksbröd med en tøtsj av mørk sirup. Den nær 20 cm lange skiva var fylt opp og toppet med nypotet, egg, store mengder fersk sild, rødløk og en real dæsj rømme på toppen. Dette var nesten en middag. Åsså kakedisken, da!? Jeg kunne blitt her resten av dagen. Jeg var så overveldet at jeg glemte å ta bilder av hele greia. Tror dere bare skal legge neste søndagstur dit. Sjekk ut nettsiden som til og med har oppskriften på dette syndig gode brødet. Sukk…….
Siden dette ser ut til å bli fast innslag utover sommer og høst, måtte det gå som det gikk – se bildet. Jada, Tone, du har rett. Det er BARE å begynne å trene.

Jeg må innrømme at det ikke har blitt så mye planting og dyrking de siste dagene. Men la meg få presentere verdens fineste “Ernstbord” for utebruk. Det er så kjekt å ha sin helt egen Ernst (altså – Ronnie) som kan lage benker og bord og brygger og alt det rare en kvinne kan ønske seg. Og vet du ikke hvem Ernst er, kan du ta en titt her. Legg merke til de friske lupinene som ligger nonsjalant henslengt på bordet.

Og ellers går livet sin vante gang. Det er fem fulle arbeidsuker til ferie. Og hver eneste arbeidsdag i disse fem ukene skal jeg nyte kjøreturen gjennom Bohuslän for å komme til jobb. Og hver eneste arbeidsdag skal jeg glede meg til å komme hjem. Den lykken har jeg aldri opplevd før, for de andre stedene jeg har bodd har faktisk ikke betydd en døyt for meg. Trevlig semester allihopa!


Tidlig morgen i Bullar´n.

Men åssen får jeg det bonderomantisk?!

Jeg er lissåm fortsatt litt opphengt i disse blomstene, jeg da. Hortensiaen likner ikke en gang på munke-hortensiaen fra forrige innlegg, og pelargonia´n truer fram tørre blader så fort den ser meg. Det går greit når mamma er her for å stelle litt når vi er på ferie, men så fort jeg overtar omsorgen sjøl, så er det rett ned i knestående. Det er som om blomstene får en akutt P02-diagnose; “psykisk ubalanse situasjonsbetinget”, for den uinnvidde. Og hva er botemiddelet, da? “De er jo så enkle”, kvitrer damene rundt meg. Nei! Det er de f… ikke! Jeg sto her på alle fire og stirret på hortensiaen – som fortsatt er rosa, i alle fall. Hva vil du, snerret jeg. Og gikk for å google. Ska´kke ha direkte sollys, sier skjermen. Aaaaaa! Jeg flyttet den innunder grana, men tror du at det endret noe? Jeg klipte litt her og der, ga´n gjødsel, godsnakket og ba om unnskyldning. Neida, like tufs og brun i kantene. OK, da sjekker vi hvordan kruspersillen vokser. Jeg hadde klart å tyne fram små, tynne spirer med noe som liknet en grønn krusedull i enden. JA! Jeg får det til! Jeg er bonde! Men så kom rådyret. Eller haren. Eller det jæ… ekornet. Borte var kvasten. Ved siden av de suisidale markjordbærene. Ærlig talt!

Var ingen annen løsning enn å sette seg til med tekoppen
og knipse en selfie eller to…

God sommer! Jeg gir meg ikke. Om du ikke vil blomstre, så skal du jaggu…..Bare vent! Det SKAL bli romantisk her! Det skal bugne! Sommar med Ernst og Mandelmanns gård – I´ll be back!