Ja, så var det den himmelfalne munken, da.

I forrige innlegg nevnte jeg at det skulle komme mer om munken på Evangelistria kloster på Skiathos. I løpet av de siste 12 årene; fra første gangen jeg besøkte klosteret, har jeg aldri sett en eneste munk der. Prestene sviver rundt, vaktmesterne feier og steller, gutta i butikken smiler og selger, men en lys levende munk har jeg aldri møtt i dette klosteret. Ikke før denne skjebnesvangre dagen i 2015. Og jeg klarer ikke å legge det bort. Slik var det:

Gubben og jeg parkerte den lille røde leiebilen nedenfor smijernsportalen og det steinlagte inngangspartiet. Lydene er som de pleier – sirisser knirker, hanen galer oppi åssiden, løvtrærne rasler forsiktig i Meltemi-vinden. Lyden av fred og ro. Høy himmel og utsikt til Egeerhavet lang der nede i vika. Klosteret ligger høyt oppe på nordøstsiden av øya, nøye utvalgt sted som alle turister bør besøke.
Vi tusler opp mot inngangen, og imot oss kommer jaggu presten og en MUNK! En lang og tynn og helt ekte kappekledd munk kommer trillende på ei trillebår. Han ser avslappet og fredelig ut. Og jeg blir lissåm litt blid, før jeg blir pinlig klar over BH-valget min akkurat denne dagen. Under den tynne hvite toppen min har jeg “inne-BH´n” med en svært uheldig jojo-effekt. Jenter vet hva jeg mener. Puppa hoppet ufrivillig opp og ned i takt med steget. Og der! Der så munken det! Haka hans faller, store forskrekkede øyne fester seg på brystpartiet mitt, deretter stirrer han meg inn i øynene. Sekundene går. Det er flere meter mellom oss. Og puppa spretter opp og ned som om det skulle være hovedoppgaven deres. I det vi passerer hverandre sier jeg: Jasou, ti kanis? Hei, hvordan har du det? Og jeg blir så flau. Han svarer ikke, men skynder seg forbi med halvåpen munn og desperate øyne. Vi går noen meter i stillhet før jeg hvisker til gubben: Ødela jeg alt for ham nå? Og svaret kommer kontant: Jepp!
Jeg hadde aldri trodd at mitt første møte med en munk skulle bli så …puppefiksert!!


Kjære Jomfu Maria; jeg mente det ikke sånn!


32 gr i skyggen og langermet genser. Jepp!
Best sånn, ja.

Slappe blomster og himmelfalne munker

Jeg sitter her og lurer. Borti veien ved søplekassa. Hva er det jeg gjør med pelargoniaen som får den til å bli litt slapp og trist? Den oppfører seg som en sliten NAV-ansatt; litt lut i skuldrene med lett gjenkjennelig PC-bøy i nakken. Rosa i toppen, vissen i kantene, men du ser at det er sterk livsvilje i “underekstremitetene”, som vi stadig leser i avdelingen min. Og jeg sitter nå en gang borte ved søplekassa og grunner over dette.
Og trur du ikke at gressløkbedet kun kom med “gress” og ingen “løk”! Hva er dette for landliv? Hvor ble det av frøene? Skal det ikke automatisk spire? Eller er døm bare kjipe? Må jeg rett og slett kjøpe gressløk på ICA Nära og plante oppi frøene som ikke vil spire?
Markjordbærene derimot, de gror som hybelkaniner. Tjukke grønne kladder med små hvite blomster på. Men ingen røde bær. Skulle det ikke ha vært røde bær nå? Eller når komme de egentlig?
Men sommereng – DET har jeg dreisen på! Jeg sitter bare der med tekoppen, brilla nedpå nesa og ser på. Opp spretter det smørblomster, sukkertopper, blåklokker og forglemmegei. Og prestekrage og akeleier og masse annet vakkert. Og humlene flyr lykkelige og smilende fra blomst til blomst…..Ja, de smiler. Jeg kan se det lang vei. For Bullar´n ä bäst – også om sommeren. Hurra for livet, nå er det straks midtsommar. Og er det noe svenskene kan…..

Syns du ikke at pelargoniene mine ser slappe ut, sier du? 
OK, disse HORTENSIAENE stelles av munkene på Evangelistria kloster på
Skiathos. Kan det være at kyskhet gir perfekte blomster?!
Mer om munken i neste innlegg.

Er dere klare for litt alvor?

Jeg satt i bilen på vei hjem her forleden. Jo nærmere jeg kom Bullaresjøen, jo mer fårete ble gliset. Og når det kom en bil imot, måtte jeg lissåm legge ansiktet i de rette “jeg kjører bil og er en voksen ansvarlig kvinne”-foldene. Som sikkert flere har skjønt, så er meningen med livet å bo nettopp her! Og da kom jeg til å tenke på en ganske alvorlig novelle som jeg skrev influert av mitt tidligere byliv. Og nå snakker vi Oslo. Jeg trivdes der også, men det var i et annet liv. Åsså blir jeg litt påvirket av de mange sakene som jeg jobber med i den “andre jobben”. Folk er ensomme, savner noen, klarer ikke å ta kontakt osv. Triste skjebner som kanskje særlig finnes i byene våre? Ikke lett å skulle finne sin plass i 2017.
For deg som ikke ønsker å lese novellen – kos deg med bildet under (ser du hesten?):

 

Hvis du gikk den andre veien

1

Knusktørt høstløv virvler manisk rundt henne. Forsiktig sparker hun i en sammenrasket haug, og et gulbrunt blad hviler et øyeblikk på foten hennes. Sene solstråler slipper snart taket i den mørke luggen. Lufta i parken er forfriskende. Hodet hennes trengte en grundig luftetur, men likevel hjalp det lite, det hvilte fortsatt tungt på skuldrene hennes. Veggene i leiligheten var truende nære i dag. De trykket henne ned og pusten gikk tyngre. Hjertet flagret rett innenfor den brune genseren, og truet med å gi henne den iskalde sammentrekningen i hodet. Den som alltid kom først. Før tankene raste av sted med henne. Hun forsøkte å løfte dem, lære dem å fly, lære dem å lytte til kraften hennes, men det endte med at hun rev til seg jakken for å komme unna. I hvert fall for en kort tid. Et pusterom. En flukt.

Hver søndag går hun runden sin i parken, men i dag er det onsdag. Parken er annerledes på onsdager, tenker hun. Andre hunder, andre mennesker. Yngre par med fargerike klær. Stripete skjerf flettet i hverandre. Smilende, skravlende, glødende av liv. Ansiktet hennes er alvorlig. Hun er taus. Hun er alene. Pusten blir ujevn et øyeblikk under de høye trekronene. Stille tusler hun videre og tørker lavmælt vekk det våte på kinnet.

Der den asfalterte veien ender, eller kanskje begynner, ved den staselige, svarte smijernsporten, raser bilene forbi. Røde og grønne, blå og hvite. Inne i bilene sitter ansiktsløse, mørke skygger.  Kjønnsløse vesener som rir gummihjul i høy hastighet. Alle skal de hjem til noen. Hver dag den samme veien. Hun svinger som vanlig til høyre. Etter to skritt stanser hun. Sakte snur hun seg mot venstre. Hvorfor går hun aldri en annen vei? Det pumper i tinningen, og huden mellom skulderbladene snurper seg. Kanskje hun kan..? Men det er onsdag. Det hadde vært enklere om det hadde vært søndag. Byen pleier å være roligere da, tryggere. Like fullt, det er noe som trekker i henne. Lysten ligger i føttene og ikke i hodet. Langt der framme rager husveggene. Skyter til værs som freidige tenåringer. Med måteholdne skritt begynner hun å gå mot dem.

Ved det store krysset, der trikkene, bilene og menneskene møtes, står hun stille en stund. Huden hennes lukter på byen, hører lydene dens. Skeptiske øyne betrakter det kaotiske lyskrysset. Hun følger strømmen nedover mot sentrum. Handlegaten lever og bukter seg foran henne. Barn og voksen hånd i hånd. Mennesker med skrikende handleposer i neven. Bag over skulderen. Overveldet av byen og tempoet haster hun nedover gaten og bestemmer seg for å stanse ved en kaffebar. Kaffe er trygt, men en kaffebar? Et sted med koder hun ikke har knekt ennå.

Hvor setter jeg meg, tenker hun.

Hva ber jeg om?

Bestiller jeg ved disken eller kommer noen til bordet?

Har koppen hank?

En kollega hadde fortalt om sugerør i den varme kakaoen og hjerte i melkeskummet. Hun later som om hun venter på noen på utsiden, mens hun forsøker å se hva kundene der inne gjør.

– Jeg skal bare ha en kaffe, sier hun lavt til seg selv. – Bare en vanlig kaffe.
Nei, dette går ikke, tenker hun. Hun snur seg raskt og går. Tre meter. Seks meter. Stanser. Går tilbake. Kikker forsiktig gjennom vinduet igjen. Magen kaster seg bakover, hun biter raskt på fingerneglen, strekker ut hånden og åpner døren.

2

Innenfor døren stiller hun seg i køen og søker etter et ledig bord i et hjørne. Hendene fikler med det unnselige, grå skjerfet. De faller ikke til ro. Hun knyter dem hardt i kåpelommen. Presser dem mot lårene for å kontrollere bevegelsen. Vaglet ved vinduet sitter en mann med lyse krøller og smiler. Hun snur seg bort. Og snur seg tilbake. Han smiler fortsatt. Og vinker. Ingen rundt henne reagerer. Hun tar kaffen sin og sikter inn en stol ved veggen.

– Hei, Maja! Kom og sitt her, da, sier mannen.

Navnet hennes treffer veggene og de andre gjestene. Det blir varmt. Altfor varmt.

– Du kjenner meg ikke igjen, spør han.

Det glade ansiktet har rynker ved øynene.

– Ikke helt, tror jeg, svarer Maja og løfter på luggen.

– Det er jo meg, jo, lillebroren til Anna, sier han og klemmer henne.

Armene hans. Rundt henne. Ansiktet hennes rødmer. Det er mange år siden klemming.

– Så fint å se deg igjen, Maja, sier han. – Hjemme på besøk?

– Nei, jeg?..har bodd her hele tiden, jeg, svarer Maja.

– Men fortell da! Hva driver du med? Hvor bor du hen? Hvorfor ser vi deg aldri?

Maja nøler, men bestemmer seg for å sitte ned et øyeblikk og prate. Hun treffer ikke så mange mennesker utenom jobben. Og veldig sjelden menn med lyse krøller.

To ?kaffelatter? senere har Maja kneppet opp jakken, hun sitter framoverlent og kjenner at det er godt å prate. Ute skinner solen selv om det er mørkt. Vinteren ser ut til å la vente på seg. En lang rekke vakre høstdager ligger foran henne. Broren til Anna, Anders, foreslår felles turer. Øynene hans glitrer mot henne, mens mønsteret på skjorta lever som hundehvalper i parken. Midt i den andre kaffekoppen blir Maja invitert på middag. Han vil være sammen med nettopp henne. Champagneboblene langs ryggraden får Maja til å le.

– Tenk så lite som skal til, sier Maja. – Høyre eller venstre er et viktig valg.

De oppriktige øynene treffer fortsatt noe inne i Anders. Han ler og husker at dette er Maja. Rare utsagn og underlig tankespinn. Noen ganger blir én setning fordelt på to dager. Andre ganger henger store og viktige ord i lufta mellom dem.

Anders har savnet kveldene med tekoppene. Hun ? uoppnåelige. Han, lillebroren, som sikkert var en pest og en plage. Banket på søsterens dør, og fant unnskyldninger for å buse rett inn. Visste at Maja var dyktig i fysikk og tryglet henne om leksehjelp. Bustete, mens han tørket håndflatene og forsøkte å komme nær henne.

Maja er varm i hodet og tenker på alle kveldene med tekoppene. Unge, glade, pene, omsvermede Anders. Helt annerledes enn henne, men likevel en av få hun stolte på. Egentlig oppfattet hun alle som helt annerledes enn henne. Tidlig kjente hun at noe var annerledes. Hun lo ikke når andre lo, og trodde at kroppen var tom for humor. Ansiktet hennes var alvorlig, og hun forsto at andre holdt seg unna. Det var så mange tunge tanker som måtte tenkes. Noen ganger måtte moren forklare læreren at Maja var ?litt uggen i dag, du vet, hun er liksom så skeptisk til de andre?. Det var alt moren ville si. Og gjøre. Moren fikk migrene når ordene til Maja ville ut. Etter morens død forsto Maja at hun måtte prate om det. Livet var blitt bedre nå, men hun slet med å være ute blant folk. Det som hjelper deg er noen ganger det som tapper deg. Men i dag, i dag kjentes alt helt riktig.

Og der i kaffebaren løsner grepet. Den krumme ryggen har rettet seg, og gåsehuden sildrer under olabukselårene. Maja tenker på de dystre veggene i leiligheten, og ser dem for første gang som det de er. Triste, slitte vegger. Hun bestemmer seg for å tapetsere i glade farger. Det skal hun gjøre! Det er hennes valg, og det er hun som tar det. Men først skal hun drikke kaffe ? av en kopp som er helt fri for hank.

Den som hastig passerer vinduet ser to glade, gestikulerende venner. Kanskje et sammensveiset kjærestepar, vil noen tenke. To par strålende øyne og en rosa munn som lager bevegelser. Armene hennes lå lenge i fanget, men nå forteller de aktivt om noe som tar stor plass. En pekefinger i været, to åpne håndflater, plutselig klemt mot brystet. Hun berører armen hans forsiktig, han smiler betatt til henne. Hvis du tusler forbi i det rette øyeblikket, da han lener seg mot henne for å stjele en serviett, ser du at disse to har noe sammen som lover godt. Og midt i storbymylderet, på en kaffebar, kan noe uventet kimen til ro og trygghet ligge.

3

Der den asfalterte veien ender, ved den staselige, svarte smijernsporten, raser bilene forbi. Røde og grønne, blå og hvite. Inne i bilene sitter ansiktsløse, mørke skygger.  Kjønnsløse vesener som rir gummihjul i høy hastighet. Alle skal de hjem til noen. Hver dag den samme veien. Hun svinger som vanlig til høyre. Etter to skritt stanser hun. Et sug over ryggen. Det er som om noe trekker henne den andre veien. Hvorfor går hun aldri en annen vei? Hun snur seg, men forstår ikke hvorfor hun skulle endre den trygge rutinen. Gudene vet hva som kan skje hvis hun velger en annen rute. Hun surrer det grå skjerfet tettere om halsen og tusler hjem til den tomme leiligheten.