Hands on med hønene

En vakker onsdag i mai skulle vi ha “fagmøte” på gården til kollega Steinar. Med potetsalaten under armen og gårdsstøvla i sekken, ankom vi Varteig i strålende solskinn. Vi var så langt nord i Sarpsborg at jeg begynte å terpe nynorske gloser. Målet for noen av oss var å kose med dyra. Jeg er inne i hønefasen min – i tillegg til elg – og hoppet og spratt rundt Steinar for å få innpass i hønsegården. Og det var så bra! Nysgjerrige høner og stolte haner. “Kan jeg kose? Kan jeg kose?” Og Steinar var raus og slapp meg……laus:-) Jeg krabba rundt på alle fire, nærmet meg den utvalgte høna veeldig forsiktig, lokket med grønt i neven, men nei, like skeptisk. Og kollega Marianne syntes at det fikk være måte på til bysommel, grep tak i høna og lempa´n opp i armene mine. Takk, Marianne, jeg fikla nok litt for mye, men jeg er ikke helt vant med fjærkledde vesener, og følte at jeg invaderte livet til høna. Marianne fnøs. Se utviklingen nedenfor:

(Legg merke til avstanden kollegene holder i bakgrunnen!)

Ille fornøyd med høna i favnen. Om jeg ikke husker feil er det en Orpington. Steinar, er det en Orpington? Det gikk litt i surr utover ettermiddagen, med karbohydrater, quiz og en skravlete hønseflokk……ja, altså kollegene mine. Men atter en gang hadde jeg lært noe nytt; snittvekt på egg, hva som bestemmer fargen på eggene, hvor mye fôr ei høne skal ha, og masse annet som gjør seg på landet. Ekskursjoner er ikke som før i tia, gett. Det er så mye bedre i voksen alder. Neste nå er grisunger og lam. Men først skal jeg sitte på verandaen bak huset, drikke te, nyte stillheten og blomstringen. For jeg har nemlig ferie!

God mandag, dere. Lukk øya og tenk på fedrelandet.

Endelig skal vi snakke om elg!

Det er mange uker siden jeg hadde planer om å innvie dere (mer) i min vidunderlige elgeverden. Som mange vet har jeg vært lidenskapelig opptatt av elg siden jeg ble kjønnsmoden……..ble det bare helt feil!?! Altså, jeg fattet stor interesse for elg da jeg var i begynnelsen av tenåra. Ikke vet jeg hvorfor, og ikke vet jeg hvordan; det bare var der en dag: “Jeg må kose med elg!”. Store gråbrune dyr med allverdens tid, og en genuin lukt av skog; mose og gress. Ja, da tenker jeg ikke på disse gropene som oksene ruller seg i under brunsten. Godt at ikke menneske-menn ruller seg i egen urin for å tiltrekke seg en potensiell kjæreste. Skjønt – en kan jo lure på hvor enkelte menn har kjøpt parfymen sin. Eller har´n rett og slett hatt et uhell på toalettet? Hver sin lyst.
17. mai ble tilbragt på alle fire……………………..(slutt å tenke koffert). Det vil si at mor Hälga i elgparken hadde født tvillinger dagen i forveien, og da er det ingenting som får meg til å trekke i finstas for å være sammen med en bønsj mennesker ute i gatene. Turen gikk altså til Ed for å være så nær de nyfødte som mulig, og da må du ned på alle fire. Og mor Hälga viste fram og tygde banan etter den forholdsvis enkle fødselen. Var ikke mye dramaqueen der, nei. Kua føder som om hun ikke gjorde annet; høyt hevet hode, et utstrakt venstre forbein og plupp! Der var kalven ute. Og i gresset lå verdens vakreste rødbrune “guttunge” og sov fredelig. Den lille babykua – altså, jenta – lette etter puppen. Og så kommer spørsmålet, Anne Marie: Føder elgen eller kalver den? Det må vi ta en prat om på jobben i morra.
Slik ser et ferskt elgebarn ut:

Og da var tiden inne for å feire med litt godis. Det var tross alt 17. mai. Hvis Tone kan holde for ørene nå…………Jeg sto foran kakehylla på ICA Nära – det er altså nærbutikken vår – og funderte på disse sjokoladecroissantene som er så gode at jeg kunne ha gitt bort gubben for evig tilgang til bakverket. (Ja, jeg elsker deg, mannen min!). Hver gang jeg har kjøpt én, så er det aldri nok. Hvor mange må jeg egentlig spise for å kjenne at nå er det nok? Jeg kjøpte tre, spiste dem, og kjente at joda, det var ikke så gæli´ med tre på rappen. Åsså ble det en båtis etterpå, åsså litt potetgull og en Pepsi Max. Åsså en dotur, for det skal jo ut igjen. Åsså satt jeg der, da, og skulte bort på vekta borti kroken. Den var full av støv. Jeg trenger ikke veie meg når valka bretter seg ut over lårene når jeg sitter på do. Eller, den gjør ikke det ennå, men den nærmer seg faretruende. Og der og da kjente jeg at det holder nå. Tone, jeg er tilbake i rute. Den slappe stilongsen skal ikke lenger henge i rumpa. Den skal fylles med muskelstinn bakende og flat mage, der jeg løper lett som en gaselle bortover skogsveien med søpleposene høyt hevet. Men så kom lørdagen…..

Med nyklipt gress og friske pelargoner (pelargoniaer?) i vinduskarmene, nygravd dam med brygge(!) i hagen, og alle de andre rare tingene to mennesker på landet kan finne på, sier vi god kveld her fra Bullaren. Vi hörs!

“Piken på veien”……eller “Line går i søpla igjen”

Jeg vandret blid og fornøyd bortetter skogsveien vår, på vei til søplekassa igjen. Nynnet og sang, og lurte på om jeg, hvis jeg virkelig forsøker, kan ha en sangstemme der inne et sted. Sola var på vei ned, og ingen naboer eller turgåere i sikte. Jeg økte volumet en smule, men fikk et skjærende skrik til svar fra skogen. Greit! Ikke sangstemme, nei. Når til og med kråka eller nøtteskrika, eller hvem det nå var, sier i fra på den måten, tar jeg et hint. Jeg tuslet videre og slang med søpleposen, pratet med anda nedi Grimåen – den lille elva som snegler seg gjennom åker og eng – og var generelt tilfreds med livet. På vei tilbake stanset jeg midt på veien for å gjøre noen yogaøvelser. Det var tross alt stille og rolig, fuglekvitter og klukking fra bekken. Jeg samlet hendene på brystet og lukket øynene. Strakk armene mot himmelen, la vekten over på høyre bein og spredte armer og venstre bein ut i stjerneformasjon – “Halvmåne” på yogaspråket. Sånn går nu dagan, tenkte jeg for meg selv, og konsentrerte meg om pusten. Jeg viet lite oppmerksomhet til den slappe stilongsen min eller valka som glippet fram over linningen. Eneste publikummer var jo bare anda. Ikke hadde jeg BH heller, noe som gjorde at tyngdepunktet forskjøv seg litt. Jeg vagget framover og fortsatte turen.
Det er ganske godt å tusle rundt nedpå skogsveien. Det er noe med fraværet av alt det vanlige; mennesker, sykler, biler, hunder, ståk og støy. Det er bare gjennomgripende godt å være. Være bevisst at vi klarer oss med lite, sette pris på det enkle, fundere på hvordan det går med den gamle peonbusken som plutselig dukket opp midt på plenen. Blir den rosa eller lilla? Og hva med uglene som flyr inn og ut av den gamle låven? Bor de der eller skjer det noe annet spennende? Det kan gå helt rundt for en ateist når jordas store og små undre hopper opp og smekker deg på nebbet. Sæætææn, jeg er glad for å bo i Bullar´n!!

Ha en heidundrande uke, folkens. Det er forresten plass til flere her i bygda; kanskje noe å tenke på?

Jeg vil gjerne fortelle om høna mi

Dvs jeg har ikke høner ennå, men det er en fin tanke å kanskje kunne ha noen høner her på tunet etter hvert…………(du trodde ikke i fullt alvor at jeg skulle snakke om “høna” mi!?!).
Egentlig satt jeg her og funderte på hvordan det går med humlene og biene. Humle er en bie, sånn at det er sagt. Det er ikke bare bare å være humle i en verden som ikke er humlevennlig. Dersom du ser humler eller bier – pris deg lykkelig. Disse flyvende dottene har begynt å forsvinne for oss, og det er en alvorlig sak for menneskeheten. Ta deg noen minutter og tenk gjennom hva de faktisk bidrar med. Og når du har tenkt ferdig; gå til innkjøp av sommerengblomster. La gressklipper´n stå, la blomstene vokse vilt. Og plant noen bærbusker og frukttrær. Og her sender jeg noen tanker til kollega Monika som hadde to fine tujaer – som ikke er spesielt humlevennlige – og som var så heldig at naboen skamklipte begge trærne. Barberte nedentil som to palmer i solnedgang. Monika; en ypperlig mulighet til å høvle ned skiten og plante noe som trekker til seg naboer vi virkelig vil ha: humlene!

Da var vi tilbake til tema “høner”. Jeg, for eksempel, som sliten NAV-ansatt, kunne godt tenke meg å jobbe med høner. Jeg tenker at det ville ha vært hyggelig å kunne ha en hønsegård, kose litt med dem, lene seg tilbake og pludre litt, selge egg, men jeg ser problemet med hønsehold siden:
a) Høner kan bli 10 år, men de verper kun i noen få år
b) Alle hønene min skulle få leve ferdig livet sitt i ro og mak etter verpealder
c) Høner kan få plager med både benskjørhet og egglederbetennelse
d) Da trenger høner veterinær
e) Det ville ha blitt et svare leven med så mange gamle høner som kanskje…
f) ….ble i så dårlig form at de måtte bo inne med jevn temperatur og spesialkost
g) Og “inne” måtte være i bolighuset siden hønsehuset er altfor utsatt for vær og vind
h) Til slutt så sitter jeg der med 90 høner og kun tre i verpealder

Hm…Lurer på om jeg må ta en prat med kollega Steinar og høre hva han tenker om høner og sånt. Og må jeg ha en hane? Må høner ha hane for å legge egg, eller bare legger de egg? Må hanen bare trå til når det skal bli kyllinger? Og hvordan vet vi at akkurat dette egget ikke er “befruktet” og skal bli kylling? Spiser vi “egg”-egg, Ann Helene, eller spiser vi kyllingembryo i en meget tidlig fase? Tenk litt på det, du. Ble litt verre å svelge det bløtkokte på søndagsmorra´n nå, ja.

Men fra egg til rede. Det er straks leggetid her i Bullaren, og jaggu ble det solnedgang i dag også. Beveren borte ved søplekassa har felt nok et tre, ekornet har gitt opp kampen med fuglehuset, vi har tatt tilbake verandaen, og jeg skal google hønseraser før jeg legger meg. Holder en knapp på silkehøns – store hvite bomullsdotter på plenen. Sammen med humlene. Natta, alle!