Jeg skal straks skrive mer om revungene og sånn, men…

På denne tiden skulle vi egentlig kommet hjem igjen fra Skiathos. Det er mitt 25-årsjubileum i år, og det som i utgangspunktet var grei skuring – “da får vi bare vente til høsten” – kjennes faktisk ut som et savn i dag. Jeg gikk her og lurte på det litt betutta humøret mitt. Er det for varmt ute? Skal jeg ha mensen? Sitter jeg for mye? Har det blitt for mye karbo? Eller er det fordi jeg “må” til Sarpsborg i morra? Åsså slo det meg: kroppen og underbevisstheten savner Skiathos! Jeg har jo tross alt vært der to ganger i året de siste 15 årene. På denne tiden skulle jeg ha spist minst 10 ekte, greske salater med tzatziki. Vært oppe på klosteret minst syv ganger. Kjørt øya rundt minst syv ganger. Kjøpt med meg minst fem flasker olivenolje fra klosteret. Fått selvplukket, tørket oregano av en nabo. Spist middag og skravlet med Karin og Peter. Fått nuss av kompisen min Theodore. Klemt på Roula og Hanne. Fått litt sol på og saltvannslukt i nesa. Sett solnedgangen fra en fjelltopp. Sett gatelysene tenne seg fra høyt oppe i åsen. Hatt lave skuldre langt, langt borte fra jobb. Og alt det andre som gjør Skiathos til et godt sted å være noen dager i året. Men i år ble det ikke sånn. Selv om jeg har sagt at jeg er lei flyplasser og trange seter og sånn, så håper jeg da sannelig på en tur til høsten!

Noen mimrebilder:

En “påvirker”

Det er torsdag, det er mildt ute, og vi får litt sårt tiltrengt sol og varme. I alle fall her i Bullaren. Jeg har nettopp sittet i solnedgangen og hørt på gjøken. Jeg ble svært positivt påvirket av opplevelsen. Og det jeg vil skrive om i dag er: Vi blir påvirket. Hele tiden. Av hverandre, av media, av gode bøker og filmer, av ting vi ser rundt oss, og selvfølgelig av alkohol, men det er en annen sak.
Folk kaller seg “influensere”, gjerne de unge som har struttepupper og -lepper, og sånne lange, bøyde vipper, ferdig tegnede øyenbryn og laaangt lyst eller svart hår. Og som mener mye; om både gutter og forhold og krig og fred og sånt, men mest om klær og sminke. Og vet du hva? Noen av disse har flere titusentalls lesere! Og de lever faktisk av det. Fordi de “påvirker” oss, og da vil firmaer gjerne bidra med penger, sånn at akkurat den rette unge damen kan si noe fint om for eksempel ansiktskremen deres. For å påvirke en haug andre unge damer til å kjøpe nettopp dette produktet. For de andre unge damene vil være som influenseren.
Jeg tenkte at jeg skulle bli en sånn “påvirker”. Jeg er helt ekte! Ingen rynkekrem virker her i gården. Tenk deg – jeg reklamerer (hypotetisk) for ansiktskremen “Alltid ung”, åsså går nå månedene, og jeg blir ikke mer rynkefri. Da kan jeg legge ut et blogginnlegg hvor jeg med et smil og fast stemme kan si at “denne kremen virker ikke, men det visste jeg jo, og jeg er like blid”. Og den som har lagd produktet kan klappe seg fornøyd på skuldra, for kremen gir ikke mer enn kun fuktighet, og da kan også de senke skuldrene, for de har ikke “forlovet” seg. Og da tenker jeg at jeg har påvirket leserne mine på en fin måte – du trenger ikke å ha så høye forventninger til ting, for da blir du ikke skuffet.
Og samtidig så har jeg tenkt til å påvirke dere med snakket mitt om mer plantebasert kosthold, mer kontakt med naturen, mer avslappet holdning til livet, lykken i det enkle, gleden ved å ha sin helt egne husrev som tar seg en lur ute i gresset mens jeg sitter og leser like ved. Jeg har tenkt til å påvirke dere ved å være trygg og tilfreds, ved å være glad og optimistisk, ved å være en fornøyd voksen som kan reflektere over saker og ting, og kanskje komme med en lur betraktning eller to. Og så er det faktisk greit med sæggepupper og dager uten sminke, for livsglede og arbeidsglede sitter i stor grad mellom øra. I tillegg skal jeg påvirke ved å være litt tøff i trynet og stå stødig for det jeg mener, men også være ærlig og ydmyk. Jeg skal jaggu påvirke dere når jeg kommer ut av hjemmekontoret mitt! Vi ses til uka, kolleger, stålsett dere! God pinse – ta det lugnt, venner.

Ikke akkurat Bullaren

Jeg beklager, men jeg er så full av Skåne. Nå har jeg ventet noen dager på at det skulle gå over, sånn at jeg kunne blogge om det vante, hjemlige, men jeg er fortsatt full av Skåne. Det har jeg vært i mange år, men forrige helg tok vi endelig en langsomtur til Österlen, for virkelig å oppleve hva denne delen av Skåne er. Og jeg kan ikke skjønne hvorfor vi har ventet så lenge!?
Vanligvis ruller vi opp og ned langs vestkysten – “Bästkysten” – som er veldig vakker. Vi må lissåm så langt syd som ned i Halland og Skåne for å virkelig nyte det. Også denne gangen kjørte vi Kystveien nedover, ut i havgapet ved Falkenberg og Halmstad, og fant Morups Tånge. Aaahhh – for en fryd! Vilt, vindfylt og vakkert. Og en hel masse kaniner i alle størrelser. Fotomotiver i fleng.
Vi skrådde tvers over, hadde en overnatting, og landet neste formiddag i Åhus. Lille, vakre, velholdte, gamle Åhus (som er hjemmet til en kjent svensk drikk med alkohol). Et brosteinsbelagt torg med hvite, grønne og gule bindingsverkshus, blondegardiner og tydeligvis en svært populær iskiosk. Å tusle rundt i disse gatene er som meditasjon.
Jeg kan ikke nevne alle stedene vi var innom, men vi hadde goood tid, og det var så mange inntrykk og følelser. OK da, jeg begynte å grine da jeg så Östersjöen, men jeg har noen alvorlige mentale bånd til Skåne. Jeg sier på ramme alvor at jeg lengter hjem til Skåne, uten å ha bodd der. Ennå. Jeg skylder på genene mine, med oldefar og leddene bakover fra Ystad. SELVFØLGELIG hører jeg hjemme i Skåne!! Om 10 år og 277 dager har jeg adresse Skåne, for da er jeg pensjonist. JUHU!! Jeg blir helt svett av lykke jeg, dere. Jeg sier bare epleblomster, valmuer, havet, sandstrender, rapsåkere, skånelänger (altså – bindingsverkshus), flatt landskap, og atter en gang; de velbevarte gamlebyene og husene. Gamle, ruglete glassvinduer, høye gjerder og port ut mot gaten. Sukk….
Det er altfor mye å fortelle. Jeg kunne holdt flere timer lange foredrag. Jeg viser dere rett og slett noen bilder:

Brystet, mannen min. Brystet!

Du vet at du bor på landet når du finner en muselort i senga. Vi var først litt i tvil om det var en flaggermuslort, siden flaggermuskolonien på loftet våknet til live i går kveld, men etter litt googling var det musebæsj. Det er egentlig ille moro at vi har flaggermus på “vinden”, for de klarer ikke å bo i nyere hus gjennom vinteren, siden det er for varmt. Huset vårt er flaggermusvennlig! Og det finnes faktisk ikke så mange flaggermus lenger, og det er like dumt som hvis humlene forsvinner. Hver flaggermus-hunn føder én unge i året, og de kommer i juni-juli. I fjor hadde vi rundt 5-6 babyer her; flagrende helt vilt gjennom lufta. Inn i stua, ut gjennom verandadøra. Landet i senga da vi hadde glemt et vindu åpent. Klasket ned på puta ved siden av gubben som til slutt tok dyna og ruslet ned i stua. Neste morgen hadde en av babyene sovnet oppe på ei hylle på soverommet, og der fikk han sove til solen gikk ned. “Han er en baby – han trenger søvn!”
Åsså har vi fått én til å fôre; grevlingen Inger (Grevl-Inger). Hun er jo så lita og søt, selv om grevlinger egentlig ikke er søte i det hele tatt. Men vår lille Inger kommer tuslende etter at Åke har spist kveldsmaten sin ved solnedgang. Jeg har ikke hjerte til å nekte henne noen jordnøtter og litt tørrfôr-rester (til katt). Hun sitter på rumpa og tygger, titter rundt seg, og ser alt annet enn farlig ut. Et lett bank på ruta skremmer jo vettet av henne. Åsså er det bare å håpe at Åke og unga har lagt seg i god tid før Inger dukker opp.
Apropos “bryst”:
Jeg: Kan du kjøpe med kyllingbryst, mannen min? Du må kjøre innom Halden, for det er kun der og på Hvaler de har denne typen frittgående, økologiske, lykkelige utekyllinger som har levd lange liv.
Gubben: Ta med to?
Jeg: Ja, to pakker kyllingbryst. Bryst.
Gubben: Jeg ordner!
Han kom hjem med to schvære, velfødde kyllinger. Tre ganger så store som de vi får i masseproduksjonen. Jeg har en følelse av at det vanker litt på Åke, også.
Nå skal jeg ha en kopp te, forberede steking av kjempe-kyllingen, og sette inn en “musepiper” på soverommet. Ha en fin ettermiddag!

En stykk sovende flaggermus-baby. Knus-vakker!

Lykkelig, frittgående kyllingbryst på størrelse med juleribba.

Landlivet – det ekte livet

God torsdagskveld, dere! Jeg sitter i fred og fordragelighet her i Bullaren og tenker med skrekk og gru på tirsdagen som var. For første gang på to måneder skulle jeg krysse grensa til Norge for å ta en tur på jobben. Jeg måtte opp nesten to timer før jeg pleier. Jeg glippet med øynene og stakk et bein ut av dyna for å kjenne på været. Det opplevdes like ubarmhjertig som å bli født. Det var kaldt, stort og fremmed. At dyner kan være så trygge og gode? Men jeg visste at det var forventet av meg å opptre som en voksen, ansvarlig person. Vask og puss og på med klær. Uææææh! BH!? Stram og vond og trang og fremmed. Deretter olabukse og belte. Men herre…? Hva har skjedd med beltet? Kan læret ha tatt skade av å ikke være i bruk? Det har seriøst krympet. Hullene var mye nærmere spenna enn de var for to måneder siden. Det her gikk jo ikke. Men en god, slapp genser skjulte misforholdet. Jeg tuslet ut i bilen, la fram pass, adgangskort og skriv fra jobben; her skulle grensa forseres. Vel fremme i Sarpsborg var det nesten påskemorgentrafikk og en drøss ledige parkeringsplasser. Og de 11 kvartalene mellom bilen og jobben – var ikke de veldig lange blitt? Nei, her gikk alt mye treigere nå. Og var ikke fortauskantene litt høyere?
Jeg skal ikke si så mye om selve arbeidsdagen, men tenk at jeg har så mange hyggelige kolleger! Jeg visste jo det, men åtte uker gjør noe med oss. Åsså skulle vi ikke klemme! Det var en utfordring større enn å motstå godis på en fredagskveld.
Før jeg kunne styrte hjemover til Paradiset igjen, måtte jeg innom både fargehandel og en større deleforretning for å skaffe gubben saker og ting til den ikke så lille båten vi har anskaffet. For deretter å kjøre innom en matbutikk for å kjøpe det ekstra gode brødet som Åke liker. At det kunne være så uhyggelig slitsomt å delta i samfunnet igjen!? Altså – jeg er avvendt fra folk og byer. Ikke asosial, men ille glad i å være alene, uten bystøy, på de store åkerviddene i Bullaren. Nei, en får forte seg hjem, tenkte jeg, og raste over grensa inn i Bohuslän. Hemma! Jeg sovnet ekstra tidlig den kvelden, i den gode flanellspysjen, under den blomstrete dyna, med et lykkelig smil om munnen.
Nå har jeg begynt å bekymre meg for hvordan jeg skal klare å vende tilbake til det ordinære livet før viruset. Er det egentlig ekte? Det derre forrige livet? Tenk om det bare er en drøm? Nå kan du lure nå!

Å samle på øyeblikk

Vi har kommet til den første søndagen i mai. Verdens beste måned. Som alltid er det tyst i Bullaren, med unntak av fuglekvitteret. Gubben skvetter opp av senga, full av planer for søndagen (han er endelig ferdig med forkjølelsen som invalidiserte ham i flere dager….stakkar). Jeg liker lange, slappe søndager i senga. Bok, te, slumre litt, bare for å kjenne på søndagsfølelsen. Jeg får sendt ham av gårde opp i havna, sånn at han kan skravle med de andre gubbene på Gubbdagis. Og da kan jeg tusle rundt, ut og inn for å fôre ekorn, Ugle og Åke hvis hun dukker opp. Og sitte helt stille i sola og kjenne at det er godt å leve. Påske- og pinseliljer strutter av lykke. Hakkespetten lager små fløyt, granmeisen kjefter på Ugle, og humla suser. Og det er da jeg tenker: hva lærer vi av denne unntakstilstanden? Noen savner det vanlige livet sitt, er helt på tuppa, og tenker at det skal bli godt med normale hverdager igjen. Andre syns det er godt med forandring og savner egentlig ikkeno´. Noen tenker at nå er tiden inne for å endre retning i livet, mens atter andre innser at de faktisk liker familien sin veldig godt; det å leve litt tettere på hverandre. Det er så bra om vi klarer å reflektere over dette. At livet lærer oss noe annet nå som vi må tenke gjennom livsstilen vår.
Jeg klarer meg skremmende bra i unntakstilstanden, og kjenner at jeg setter stor pris på å få være hjemme i ro og mak i noen uker/måneder. Hverdagen er full av de vanlige arbeidsoppgavene, men noen er ikke mulige å gjennomføre nå, og det savner jeg. På den annen side – jeg kan sette meg ute i skogen og spise lunsjen (som er skremmende full av grønnsaker for tiden). Jeg kan tusle ut i første tepause og henge opp vask. Jeg kan jobbe i pysj. Jeg kan ringe en kollega eller to, og faktisk se dem på skjermen. Jeg er stygg på håret, men ingen sier noe. Jeg kan faktisk mate en rev midt på dagen! Tenk å få muligheten til å gjøre dette i løpet av en arbeidsdag som statlig ansatt kontorist?! Dæven, dere!
Jeg legger ved noen bilder fra en helt vanlig søndag i mai. Søndagene tilbringes ofte i havna i Stora Lee; noen ganger må også jeg forlate  Bullaren. Legg merke til bildet av den nymalte baugen – ser du månen?  Ha en flott uke der ute, og lev med åpne øyne!

 

Fred og fordragelighet

Nå virker det som om ting går seg til her. Det kjennes helt naturlig med hjemmekontortilværelsen, med Klassisk morgon og förmiddag på radioen, deretter finsk radio og samiradio. Noen dager rekker jeg også litt Radio Romano før jeg logger av jobben for dagen. Jeg synger lystig med på både finsk og samisk. Og innimellom sender jeg små videosnutter til kollegene mine av dette…….stakkars jævler. “Du trenger seriøst å komme deg ut blant folk”, sa kollega Vivi.
Og så må vi ikke glemme det fôringsraidet vi har hatt i snart tre uker. Hvordan skulle dette ha gått uten hjemmekontor? Men nå virker både Åke og Ugle (villkatten) mette og fine. Altså, jeg tar et hint når Åke kommer tuslende, stirrer på meg, får en liten pose kattemat, lukter og fortsetter stirringen. Ok, Åke, da får du hundemat. Åke stirrer fortsatt, snuser på en bit, og setter seg ned uten å spise. Jeg går inn for å varme suppa mi, og Åke setter seg utenfor kjøkkenvinduet og gjenopptar stirringen. Hun er først fornøyd da jeg setter meg ned på trappa, smører leverpostei på små rugbrødbiter og legger én og én i gresset. Da strekker hun seg, gjesper, spiser sakte og grundig, og tar seg tid til masse øyekontakt og det jeg antar er voksentid sammen med meg(?). Veldig hyggelig, faktisk. Helt til det lander en flue rett ved nesa hennes, eller det kommer en liten edderkopp rett mot. Reven kaster seg rundt, spreller med beina og raser av gårde rundt huset (se bildet!). Hvorfor, Åke? Dette må da være det mest naturlige i verden for en rev?! Døm sa at det er sunt å bo nærmere på naturen – er det på grunn av alle latterkrampene vi får? For her i Bullaren gjør dyra mye rart, og da har jeg ikke nevnt rådyrbukken som står noen meter unna, stivner når han ser meg, utstøtere et høyt stønn/brøl/rap, og stikker. Hver gang.
Jeg legger ved noen stemningsbilder – god helg!

Åke har sett en edderkopp!

Nå går det bedre…

Åke er i farta igjen. Etter fem dager med velfylt buffet lagt utover plenen er hun avslappet og mett, ser det ut til. Men det har vært et svare strev å holde både grevling og villkatten Ugle unna maten som er øremerket Åke. Det betyr at gubben og jeg veksler på å pendle hvileløst mellom de åtte vinduene i første etasje for å sjekke om Åke er her. Verst er det på dager hvor den ene er på jobb, har avtaler eller er på do akkurat når den andre sitter i hjemmekontor-videomøte med jobben. Sjefen – jeg må bare beklage om jeg forsvinner “ur bild” nå og da, men jeg har tross alt et ansvar her.
Åke kommer vanligvis tuslende ca kl 05:30, 11:00, 15:00 og ved solnedgang. Forrige uke var vi jo superstressa på grunn av skadene hennes, det faktum at hun hadde født, og om hun hadde nok melk. Nå er vi superstressa fordi hun ser ut til å ha litt for god tid ved matbordet. Lever ungene fortsatt? Har grevlingen klart å ta dem? Eller begynner hun bare å bli en erfaren og avslappet mor….etter drøye 14 dager?

“NÅ ER HO HER!” skriker gubben og farer forbi meg. Svett i pannen. Hendene fulle av påsmurt rugbrød med gräddleverpastei. Kveldsmat til en rev. Vi får nøye oss med knekkebrød og ost.

 

Hjerte, smerte og tenners gnissel

Det er ikke enkelt å være matmor til en liten rev. Hadde Åke, husreven vår, vært en hund kunne vi gått en tur, sørget for at han var trygg og mett, tatt en tur til veterinæren i ny og ne, og hatt en form for kontroll. Men Åke lever sitt helt eget ville liv, blant grevling og andre sinte dyr med tenner. Her om dagen kom han i godt driv over åkeren for å få litt kveldsmat. Jeg satt på huk rett ved; knappe to meter unna, og syns han var litt …slapp i leppa? Eller rettere sagt – leppa sto ut i en rar vinkel. Det viste seg at leppa var revet opp på to steder, som om Åke har slitt seg løs fra et annet dyr. Og vi kan ikke hjelpe ham med dette. Men han spiste godt, og jeg forklarte gubben at sånn er det nok i Åkes verden, hvor han må kjempe om revir med andre hanndyr. Gubben kunne ikke skjønne hvorfor akkurat Åke måtte holde på sånn. Vi kan bare håpe på at leppa blir god igjen.
Dagen etter kom Åke hoppende på tre bein, og gubben ble helt stressa. Jeg forklarte igjen at det antakelig er et bitt, for det så jo helt ut, selv om han ikke gikk på det. Vi får bare krysse fingrene og fôre ham litt ekstra mens det står på.
Og i går kom han haltende rundt hjørnet, vill i blikket. Jeg forsøkte å plassere meg slik at jeg kunne sjekke låret hans, og der var det et stort hårløst felt hvor jeg kunne skimte spor etter et par tannmerker. Åke slukte maten, stirret intenst på meg – det betyr at han vil ha mer – og jeg klemte ut et par poser kattemat til. Åke satt vakkert og ventet. Det var da jeg så det! Åke har pupper fulle av melk og er ei lita jente. Med valper i hiet. Åke kjemper ikke med andre hanndyr om revir, hun forsvarer unga og hiet med nebb og klør. Å herregud, Åke! Dette ble jo hakket verre! Hvordan i all verden skal vi holde Åke og valpene sikre? Gubben mener at vi må passe på hiet med hagle, men da får jo Åke og valpene hørselsskade hvis vi må uskadeliggjøre grevlingen eller hvem som måtte true. Jeg måtte sippe litt, og gubben var blank i øynene, han også.
Så nå får Åke mengder av mat; kattemat, hundemat, kjøttdeig med rå egg, grønnsaker og jordnøtter. Melkeproduksjonen skal i alle fall ikke stoppe på grunn av matmangel. Merkelig nok tror jeg ikke rever lar seg berøre av stress og prestasjonsangst når det kommer til amming.
Gubben måtte ta en stille stund for seg selv etterpå, og vi sover dårlig begge to. Ansvaret for husreven tar på; særlig nå som vi er blitt besteforeldre.

Det lukter bæsj!

Det er langfredag, og tradisjonen tro skal man ikke gå på besøk til noen eller ha det moro. Både folk og fe skal egentlig faste i dag, og man kan eventuelt plage seg selv med ekstra hardt arbeid (jfr. Store norske leksikon). Etter å ha spist litt påskegodis, lest ut boka mi og tuslet rundt i sola, passet det å sette over en klesvask. Samvittighetsfullt vasket jeg de 20 identiske underbuksene mine, i økologisk bomull. Opp på snora med dem, og der hang de og viftet lett i brisen. Jeg rynket på nesa: Skulle det ikke lukte såpe? Nei, her lukta det dritt. Bæsj. Avføring. Og det var ikke min fortjeneste! Bonden Anders kjørte rundt nedpå jordet og spredte møkk! En stank som setter seg i mine nyvaskede underbukser. Påsken er bondens foretrukne “spremøkkdag” her i Bullaren. Er det tilfeldig, eller er det for å være guffen? Åsså Anders som er en sånn kjekk bonde. Og nå blir det jo helt umulig å ikke tenke på Anders hver gang jeg skifter underbukse! Er det litt på kanten? Ja ja – jeg får trøste meg med at det lukter bæsj av gubben sine underbukser også. Det er kanskje like greit at ingen besøker hverandre i disse tider.