JAAA! Det er mai!

Dette må vel være den måneden jeg lengter mest etter i mørketiden. Mai er helt spesiell. Det lyse, det lette, det grønne, humlene, fuglekvitteret, mildere dager. Det begynner å ligne noe nå. Men jeg har ennå ikke begynt å så alle frøene som er kjøpt inn. Jeg har ikke skaffet god blomster- og plantejord. Jeg har ikke funnet fram “hagesakene”. Jeg har ikke ryddet i de to ignorerte pallekarmene. Og jeg har innsett at jeg er ikke en person som fortjener et helt veksthus. Altså – hvem forsøker jeg å lure? Det er mye bedre å se Mandelmanns gård på TV, enn å forsøke å leke “Marie og Gustav” ute i hagen her. Vi har bestemt at jeg må bevise at jeg faktisk kan stelle en ynkelig pallekarm før det er snakk om et helt jæ… drivhus. Ærlig talt; jeg hadde antakelig bare satt inn en stol, et bord, pledd og puter, og nytt livet med nesa i ei bok. Men jeg vil virkelig være en person som har jord på hender og knær, som planter og høster alt vi trenger av grønnsaker og urter. Jeg tror bare ikke at jeg er moden for det ennå, eller at jeg faktisk trenger det. Det er som på 90-tallet da alle skulle ha tatovering, og da ville i hvert fall ikke jeg ha det. Nå skal alle ha drivhus……
Akkurat nå titter jeg ut på åkeren “vår” gjennom ei splitter ny verandadør med vinduer hele veien. Det stikker opp noen grønne tufser her og der, noen bringebærstengler, mens mengder av hvitveis presser seg optimistisk opp og fram, til tross for kalde vinder her oppe på toppen. Til og med en liten rødstrupe titter innom. Lille Korre, et av to unge, overivrige ekorn, er sterkt fasinert av at hen kan se inn på oss. Med munnen full av jordnøtter og frø, knasker hen i vei med et tankefullt blikk (tror jeg da).
Det ser ut til at både villkatt og rev har flyttet for godt. Vi har ikke sett snurten av dem siden i vinter. Men den vi har sett snurten av er beveren Børre nede i “minielva”. Han gnager, feller og drar med seg både små og store trær ned i elva si, selv om flere havner tvers over veien vår. Dersom du er ute og tusler tidlig om morgenen kan du se Børre ta morgenstellet sitt, men da må du være veldig stille. Og det er ganske gøy å observere en liten bever i action.
Mens våren kommer til Bullaren, sitter jeg og tenker på Skåne. Sa jeg at jeg skal bli pensionär i Skåne? Ystad og omegn hadde full blomstring i blått, rosa og lilla, og grønne åkre allerede i mars. Se det, du! Da snakker vi klima. Kanskje det til og med blir et lite drivhus sånn om en 10 års tid?
Ha en flott mai, dere.


(Ikke så mange blomster her, men slottet Christinehof er ille gult og fint!)

Ekte lykke på 53-årsdagen

I unge år gjorde jeg alt for å slippe unna oppvasken. Dette svært lite spennende arbeidet med å vaske og tørke, som faktisk må gjøres etter at maten er lagd og fortært. Jeg viste aldri talenter når det kom til husarbeid, og har fortsatt litt dårlig samvittighet for at jeg alltid stakk meg bort – lurte meg unna. Nei, jeg ble aldri ”mors lille hjelper”.
Nå, derimot, nyter jeg tiden ved oppvaskkummen. Nei, vi har ikke oppvaskmaskin. Eller jo, det er meg. Jeg lar det varme vannet renne, spruter litt oppvaskmiddel oppi, lar kritthvitt skum danne seg i høye skyer, legger oppi glassene, finner fram svampen og skrubber ettertenksomt i vei. Blikket vender innover, mens glassene blir skinnende rene. Skyller. Setter til tørk. Asjetter får myk, sirklende behandling, hver kniv blir gnidd i langsomt tempo. Skyller. Legger til tørk. Jeg har lave skuldre, lav puls, og kjenner at det er godt å leve. Selv i 2021, med restriksjoner og stengte grenser. Vi kan ikke gjøre annet enn å være til stede i nuet. Og det er akkurat her, ved oppvaskkummen, jeg lever nå.
Mens oppvasken renner av seg tusler jeg en tur inn mellom gran- og furustammene. Grønne kroner høyt der oppe, glimt av blå himmel, spredte snøflak langsmed stien, men mest myke mosedotter, brukne greiner og et virvar av brune kongler; lange, tynne, små og runde. Den lille bekken har akkurat våknet etter kuldeperioden, hopper og renner, sildrer og fosser utfor igjen, som om våren skulle ha kommet til Bullaren. Kjøttmeis og svarttrost synger og lokker i solgløttet, mens svake fløyt høres fra dompapen. Reven bjeffer og roper på naboåkeren. Villkatten sitter med stolt nakke og skuer utover. Naturen trenger ikke Tinder. Ingen fare for one night stands, fyllesjuke eller annet lureri her i skogen.
Det var en gang en klok mann som sa: ”Skriv en sann setning hver dag”. Jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme.
Dagens setning er: Jeg liker å vaske opp, men jeg hater fortsatt fiskepinner.

(Bilde fra juni 20)

 

Drømmen om agurker

Altså – fredagen startet med minus 18 grader? Hva er detta herra? Men det er hakket bedre i dag, selv om det kjennes kaldere ut. Det lille, sure draget fra nord, som gjør turene ut for å fôre fugler og villkatt svært korte. Vår “nye” villkatt kom tuslende etter at villkatten Ugle og reven Mumrik flyttet hjemmefra (som jeg liker å kalle det). Like grå og hvit som Ugle, med noen lysebrune flekker i tillegg. Store, runde øyne fulle av skepsis. Denne nye heter bare “Lille vakre”, og holder seg på god avstand fra oss. Og siden små puser trenger hjelp i kulda, har hen(!) fått egen vinterforet pappeske med pledd i vedskjulet, i tilfelle hen vil bo der. Men neida – katten vil bo under huset, inntil pipa vår. Det betyr at jeg må fyre i vedovnen fra tidlig morgen til sent på kveld. Vanligvis så er jeg fornøyd med 16-18 gr inne når jeg har hjemmekontor. Hodet er kaldt og fint, og kroppen har høyere forbrenning. Hvis bikinikroppen 2021 er ødelagt nå, så er det katten sin skyld, for nå er det nemlig mange-og-tjue grader inne, fordi katten ikke må fryse under huset vårt. I skrivende stund er gubben i ferd med å snekre varmekasse som skal stå i vedskjulet sånn at “Lille vakre” kan velge. Pappesken er for kald, har vi bestemt. Nå får “Lille vakre” isolert trekasse med tak og egen inngang, pluss integrert varmelampe i taket, sånn som kyllinger har. Og så får´n saueskinn å ligge på. Ikke det at vi tar av på noen måte. Sa jeg at katten får tre måltider daglig…..pluss litt godt til kvelds?

Ellers kan det nevnes at sommeren 21 er sommeren for veksthus. Etter fire sesonger med inspirerende Mandelmanns gård – my happy place – er det jaggu på tide å reagere. Jeg insisterer på et eget drivhus. Og jeg skal vandre naken rundt blant agurker og gressløk, og bare være lykkelig fordi jeg dyrker eget. Det er jo nettopp det vi må gjøre her i Bullaren: innrette oss. Kan jo ikke gå her og drømme om hva jeg skal gjøre som pensjonist!? Det er NÅ det gjelder. Det er akkurat nå vi lever. Og jeg kommer antakelig til å bli en pain-in-the-ass for grannen Anja – som har grønne fingre (og verdens beste honning) – fordi jeg må spørre om “alt”. Jaja, Anja, du får stå ut med mej. Det tar nok bare et par-tre år før jeg fikser det selv.

Ha en flott februarmåned, med ekte vinter, for en gangs skyld. Jeg legger ved et bilde fra 2015 av egenproduserte agurker. Det skulle være mini-agurker, men det var ikke mye mini over dem. Undres hvem som bestemte navnet…

 

Nyttårsbrev fra Bullaren

Årets siste dag. Det er vått og grønt ute. Lykkelige kjøttmeiser, dompaper, ekorn, hakkespetter og skjærer skvatrer rundt i trærne, spiser jordnøtter og ribberester. Bare tuslende rådyr og listende katter rundt husknuten. Ikke en eneste mus i sikte. Museplagen ga seg etter tre  intense uker i oktober. Nå er det forholdsvis stille inni veggen, og fellene er stort sett tomme. Skogmus går i dvale, husmus fortsetter som vanlig. Altså – og heldigvis – de fleste var skogmus. Og nå håper jeg (med et djevelsk glis) at døm drukner noe så inni hæl…. ned i musebolene sine. Nei, jeg er ikke BITTER! Men bilen måtte på verkstedet, og elektrikeren bør tilkalles. For de av dere som leste FB-innlegget mitt oktober: mus gjør stor mental skade i tillegg til materiell skade. Men nå er jeg meg selv igjen, etter økter med Satyricon og Mayhem på full guffe. Det eneste jeg oppnådde var å bli en anelse mer fasinert av den “mørke siden”, men også nysgjerrig på rødvinen til vokalist Wongraven i Satyricon. Og musa fortsatte sin utrettelige gnagen.
Vi må ikke glemme Åke og Mumrik. Husrevene våre. Åke ble dessverre påkjørt og drept i sommer, som flere husker, og vi savner henne fælt. Lille Mumrik fikk ekstra omsorg og mat av oss helt til han i oktober traff på den grå villkatten “vår” Ugle, som også ville ha kjøttboller. Og det var skikkelig skummelt, for da flytta Mumrik bort på åkeren nærmere bonden Anders og fruen Anja, og siden har han bodd der. Vi regner med at han (Mumrik, ikke bonden!!) er på frierferd i disse dager, for nå er det snart parring. Kanskje han kommer innom oss utover våren, med en liten rød valp eller to?
Hva har egentlig skjedd i 2020? Jeg har jobbet hjemmefra, med verdens fineste utsikt og omgivelser. Sjakktrekket var å installere seg allerede første dagen i en fast arbeidskrok, med heve/senke-bord og kontorstol. I flere måneder var jeg kun her i Bullaren; ingen pendling til Norge, ingen bylarm og betong, ikkeno´ bilkaos og menneskemengder. Og skuldrene senket seg, hodet roet seg, konsentrasjonen varte og rakk, ingen avbrytelser, ingen BH, og pysjbuksa da, dere! Verdens beste arbeidsantrekk. Arbeidsmessig sett har året vært helt knallbra.
Det har heller ikke vært mulig å reise utenlands – også helt greit. Vi fikk tre turer til Skåne og Österlen. Alle gjennomført med ekstra varsomhet, ekstra avstand og en mengde sprit. Til hendene. Vi kan mene mye om hvordan Sverige har taklet 2020, men jeg er glad jeg bor på denne siden av grensa. Selv om det betyr pinne i nesa hver eneste uke, fordi vi pendler. Og her i Bullaren er det selvfølgelig ingen smitte. Life as usual, men med avstand og forsiktighet.
Da ses vi vel kanskje i det nye året? Det eneste sikre er at det ikke blir noe klemming med det første, men vi er vel ganske sikre på at det blir mange digitale møter også i 2021. Godt nytt år, folkens! Finn mening og gode møteplasser selv om vi har noen restriksjoner – dette tåler vi. 🙂

“Hent i veckan”…

Ja, hva har egentlig hendt den siste måneden? Noen ganger tar det litt lang tid å komme med noe vettug på bloggen. En kan være full av ord, men sammen så utgjør de bare bla-bla-bla. Denne høsten er ensformig. Jeg gjør det samme uke etter uke, og det er vel noe i at hverdager er de beste, men som sagt – ensformige. Det er vakkert ute; oransje-rødt-gult, det er vakkert inne; peisbål, gardiner med grønne eføyranker på, lune stearinlys, grålige ullpledd og pelsputer har dukket opp i sofaen. Livet er fortsatt godt i Bullaren, med utsikter til en liten juletur til Österlen, må vite.
Det sosiale livet utspiller seg via digitale møter, og en og annen villfaren kollega som dukker opp på kontoret de to dagene som jeg fysisk er til stede. Vi skravler, ler, får mentale klemmer med blikkontakt og koronaavstand. Joda, basale behov er dekket, men hvor er spenningen? Det er måte på hvor mange nye ting en kan finne ut om partneren sin, nærområdet, ekornlivet, før hverdagen blir bare det – hverdag. Og serier er fiksjon, Line, ingen har det sånn i hverdagen, og det er ingen vits i å drømme om “et annet og mer spennende liv”. Men jeg lurer fortsatt på hvilken vei livet hadde tatt dersom jeg hadde takket ja til “bibliotekhøgskolen” i Oslo i 1989. Jeg hadde uansett funnet gubben, for han hadde jeg en drøm om i 1994 – uten at jeg visste hvem han var. Jeg ble noe overrasket høsten 2007, da han dukket opp på bensinstasjonen ved Tusenfryd! Der var´n. Det var bare å slå til. Det var ingen grunn til å spille kostbar i den alderen. Og hadde egentlig livet blitt mer spennende som biblioteksutdannet? He he, tviler på det.
Og hvis du lurer på alt dette pratet om spenning – jeg er en sensation seeker uten sensation for øyeblikket. Men jeg er også en sensation seeker som finner høy tilfredsstillelse i å bare være til. Det er ganske fantastisk dersom du kjenner etter. Sola som går opp og ned hver dag, fullmånen som lyser opp “hele verden” her i Bullaren, 100 tusener av stjerner på en mørk nattehimmel, for her er det mørkt! Lysegrått, hengende skjegglav på trærne, den lille bekken bak huset som fosser ned gjennom skogen, over mosekledde steiner og innom et par små kulper. Rådyret som drikker uten å legge merke til meg, og lille Mumrik da, som klarer seg godt til tross for at han er foreldreløs. Våken og interessert med små hopp når vi roper på ham. I disse dager er han sjeldnere her, antakelig fordi det er mengder av mus overalt. Han virker mett de kveldene han kommer innom, og tusler gjerne videre etter et par tre kjøttboller og litt leverpostei.
Nei, en skal ikke klage på koronalivet. Men et lite grynt på grunn av at vi pendlere må ha pinne i nesa hver eneste uke – det må jeg få komme med.

Høst – igjen!

Der kom´n – med ullsokk og tøffel. Høsten. Og vi har et svare strev med å jage mus ut av huset. Det ser ut til å være et realt museår, for vi tar mengder i fellene hver dag nå. Vanligvis er vi ganske vennlige innstilt til dyrelivet her i Bullaren, men ærlig talt… mus gjør skade! Det toppet seg litt da den ene lille, frekke fa.. hadde begynt å bygge bol i hanskerommet i bilen min. Nå har vi feller i alle bilene. Vi har feller i boden, i kjelleren, utenfor verandadøra, i Stugan (selv om pappa er helt i mot musemord). Antakelig tar både Mumrik og villkatten Ugle så mange mus de bare kan, men det monner ikke.
Det er vanvittig hvor mye de klarer å ødelegge. Bilsetene, det elektriske anlegget, sikringsskapet, drikkekartongene høyt oppe i kjellerreolen – ser dere alle hullene? Og er dere klar over hvor dyrt det blir? Dette bildet til skrekk og advarsel, mus!

Ellers så bringer høsten kantareller….som venninne Tine plukker til oss (takk!). Vi steker og braser, lager lune, langkokte gryter og forsøker å spise plantebasert og betennelsesdempende. Ikke et dumt prosjekt i vår alder. Åsså er det morsomt! Utfordring til deg, leser: Forsøk å spise 25 forskjellige slags grønnsaker pr uke. Det er faktisk ikke så veldig vanskelig. Sett opp et ark på skapdøra, før opp hver type grønnsak du spiser, tell over på søndag, og du blir antakelig overrasket. Tar du utfordringen? I så fall – ha en fargerik uke!

Åsså en liten oppdatering på kjæledyrfronten: Mumrik er nå straks fem måneder gammel. Han er stor, rød, velholdt, lur i blikket og et prakteksemplar av en “oppdrettsrev”. Han kommer gjerne rundt ni-tiden på kvelden, for kveldsmat og selskap. Noen ganger sitter han bare og venter utenfor døra, akkurat som Åke gjorde. Forrige helg tittet han inn verandadøra, tok med seg en sko og gikk. Det var bare å tusle etter, plukke opp den revesikkel-våte skoen og tilby litt økologisk kjøttdeig. Han gumlet fornøyd i vei og fikk ei ekstra grovbrødskive (med hovedsakelig nøtter og frø) med leverpostei. Når han har fått nok, samler han opp resten i munnen og går sin vei. Han er så fiiin! Og vakker!! Og det er så trivelig med egen husrev. Gubben er så lykkelig at han rett og slett blir litt rørt, der han står og ruller kjøttboller til guttungen.

Med ønsker om en lett uke, med gode opplevelser og bra vær! Hejdå!

Lykke på landet

De tre siste ukene har kommet og gått med styrtregn, hetebølge, pendling til Norge og ellers svært forutsigbare dager. Men nå er jobb-pc og notater pakket ned, stolen er parkert pent innunder bordet, og jeg har ferie! Mens dere andre sov lenge, drakk morgenkaffe og tuslet rundt i kortbuksa, sørget jeg (og noen andre) for at Norge fortsatte som vanlig. Det er både fordeler og ulemper med å jobbe i juli. Det er stille på jobb, ekstra stille i coronatid, og vi som sitter ensomme og forlatte i hver vår krok får gjort mye mer. Dagene er møtefrie og effektive, men litt kjedelige, kanskje?
Hittil har 2020 vært et godt år for meg. Flere måneder med jobbing hjemmefra. I Bullaren. I friheten og lykken. Sammen med fire ekorn (tre heter Korre og én heter Korny), lille Mumrik rev, Inger grevling, alle fuglene i Bohuslän, og minst halvpartene av brunsneglene i Sverige. Jeg vil understreke at jeg jobber godt hjemmefra. Hodet har mer ro, skuldrene er lavere, de forbaskede, ømfintlige øynene mine er helt fine, det er lettere å konsentrere seg, jeg slipper å titte ut på en betongvegg i Sarpsborg, og det suser kun i tretoppene og ikke i aggregatet i lastebilen fra et større matvarefirma på Østlandet. Hvorfor bruker sjåføren så innmari lang tid på vareleveringen? Eller har det noe med massasjesalongen å gjøre? Jaja, han om det, tenker jeg, og fortsetter å lese om folks hemoroideplager, prolapser og psykiske lidelser (fordi det er en del av jobben min).
Men ikke nå, for nå har jeg fri, og det er så godt å slippe å tenke “voksen og ansvarlig”-tanker i 14 dager. Om det så styrtregner skal jeg tusle rundt på tunet og nyte livet. Jeg skal sitte på terrassen med ost og vin, lese både fag og skjønn, flørte med gubben og satse på at det blir litt “massasje” her i huset, også.
Åsså skal vi lunke rundt med skipet vårt på Stora Lee, uten å treffe en levende sjel. For sommerfolket har reist sin vei, og vi har mange kilometers corona-avstand til nærmeste båt. Og det er godt å leve i 2020, med pandemi og hjemmekontor. Det er bare så jæ… synd at folk maser om å komme tilbake til normalen. Hva med oss, da? Som syns at alt ble mer normalt i 2020? Nyt livet, godtfolk. Av med BH-en – her skal livet feires!


#stålbåt #storalee #dalsed #visitdalsland #visitsverige #debk #coronasommer


Lille Mumrik – fire måneder gammel.

Hva skjedde, egentlig?

De siste 31 dagene var lissåm juli. Solfylte, varme, langsomme, romantiske juli. Men det var på 70-tallet. Sommeren var så lang. Kveldene var alltid lune. Vi humpet av gårde i ei folkevogn Boble; foreldre og to barn pluss en undulat i bur, klare for flere uker i Løkkevika, Skjebergkilen. Med nye velur-badekåper og godt brukte frottéhåndklær. Disse somrene – de første 14-15 av livet mitt – var så snille. Ikke noe vondt kunne skje i Løkkevika. Alt var bare Båt-is og jordbær, smågodt for 2 kroner i Løkkevika Handel, bussen som puffet inn ved bussgarasjen en gang eller to om dagen.
Den lille, gule hytta som bestefar Evensen bygde på 50-tallet lå høyest oppe på fjellet, med utsikt både innover kilen og utover mot Hvaler og Sverige. Er det noen som husker oljetankerne som lå ankret opp langt der ute? Har du opplevd kilen heeelt blikk stille, sånn at du hører hva hyttegjestene på Karlsøya prater om i nattemørket? Og St. Hans-aften med alle bålene som kantet strandlinjene? Aaahhh – livet var herlig både i juni og juli! Åsså Jon-Anders…….(sukk). Rødmende, fiklete, stumt forelska i Jon-Anders. Jeg ble aldri helt klok på om følelsene ble gjengjeldt den gangen.
Men nå – nå er juli kald, våt, hverdagslig, “voksen”, med jobb og hjemmekontor, men absolutt levelig her i Bullaren. Og har du sett på maken til forskjellige typer regn? Det kommer styrtbyger som skreller underbuksa av en stakkar. Og så har vi store skyer med pudderregn som er så vått atter…. Innimellom faller det lette dråper som bare er hyggelige å sitte og høre på.
Hva med august, da? Kommer det sommer nå? Jeg vil sitte på verandaen i morgentimene, med radioen svakt på klassisk, og duften av grønn te i nesa. Jeg vil også veldig gjerne sitte på verandaen utover kvelden med kvelds-tekoppen UTEN å hutre og skjelve. Greit med rev og ekorn, lissåm, for døm har pels nemlig! Vi har pledd. I juli.

Nå overdriver jeg litt, men jeg syns det passer med et bilde fra 1. juledag.

Han har tiss!!

Det er ikke gubben jeg snakker om nå, selv om han også naturlig nok har tiss. Dere vet jo at det ikke er lett å sjekke kjønnet på en rev. Åke het jo Åke fordi han var en liten gutt, helt til hun fikk valper og melk i puppene. Vi har lurt litt på om Mumrik – vår nye Åke – kunne være en liten gutt; både fordi han var en skikkelig mammadalt, men også fordi han har en stor, fin, buskete hvit hale. Veldig mandig, tenkte vi. Forrige dagen da vi satt ute på trappa, skrelte egg og rulla små kjøttboller, kom Mumrik tett på oss, satte seg ned med skrevende for- og bakbein, og der var´n! Utovertissen! Jeg roper ut: “Han har tiss, mannen min! Mumrik har tiss!” Lyden ljomet over tretoppene og nedover åssiden. Da har vi sikret at hele Bullaren har fått det med seg, tenker jeg. Jeg har delt bildet på FB tidligere, men han er så vakker så det kan ikke deles ofte nok. Her ser han faktisk ganske ung ut, og nå, 14 dager senere, begynner han å se ganske voksen ut. Jeg skal fotografere så snart han er her på dagtid, for det er han nemlig ikke. Denne karen har helt andre rutiner enn Åke hadde. Det blir spennende å se hvordan det utvikler seg.

Ellers så kunne jeg fortalt dere mye rart om overgangsalderplager, voldsomme mensplager, nyoperert føflekk, det å måtte sove på rygg, halvveis sittende, med bh på hele døgnet, fordi puppa er tunge og drar operasjonssåret nedover og sånne teite ting, men det gidder jeg ikke for da ødelegger jeg den perfekte fasaden min. Og er det noe gubben og jeg er opptatte av, så er det fasaden. Der sier dere noe: vi må male huset! Men ikke i dag, for i dag regner det i Bullaren, og det er ganske hyggelig, for fuglene kvitrer, og tre ekorn leker. Minstemann ekorn vil gjerne inn på stueteppet, og jeg jager ut igjen. Han skvetter rundt beina våre og finnes ikke redd. Her på vår lille topp er det ganske godt å være nå. Kos dere i regnet, godtfolk, vi hørs!

Selv om det er godt i skogen, skader det ikke med et par strandbilder:

Bilde 1: Östersjöen ved Hvitemölla, rett ved Kivik
Bilde 2 og 3: Morups tånge i Halland

Livet skifter

Fra å være kompis med en rev og de tre valpene hennes, sitter vi igjen med to små revunger som løper rundt om natten og roper på mammaen sin. Åke ble – som mange vet – påkjørt for noen dager siden. Hun ble drøye året gammel, og det er jo ikke mye. Valpene bor som regel sammen med moren de 10 første månedene, og valpene “våre” er rundt 2,5 måneder gamle. Når vi sammenlikner størrelsen med Åkes i juli i fjor, ser vi at disse er store og sterke(?). Vi tror at de er godt rustet til å være foreldreløse allerede nå. De jakter og fanger, henter litt mat hos oss og graver pent ned under et tre. De to som er igjen løp allerede i går rundt og lekte, og var forholdsvis stille i går natt. Antakelig aksepterer de at mammaen er borte, og det er vel noen instinkter som slår inn når de må klare seg selv. Vi krysser fingrene og bidrar litt i matveien. Vi får nok neppe en ny Åke her på åsen vår, og det er innmari leit, asså.

På den annen side har flaggermusene våre virkelig våknet til live igjen. Tror vi har en fem-seks voksne i soveromstaket, og hver hunn får én unge i disse dager. Det er litt moro når vi legger oss sånn ved 22:30-tia, for da begynner det å tusle rundt oppi taket vårt, åsså hører vi at de stiller seg i kø ved utgangen og suser ut rett over soveromsvinduet vårt. Knøttsmå er døm, og spiser masse mygg og knott!

Det skjer noe hele døgnet her i skogen. På dagtid er fuglebrettet som vanlig fullt av finker, meiser og spettefugler, og i disse dager har vi besøk av en “Stenknäck”! På norsk heter den Kjernebiter, fordi den knekker kirsebær- og fruktkjerner. Rød-brun-beige-hvit med kraftig nebb – en forholdsvis stor spurvefugl. Det som er litt moro er at den vanligvis er sky og holder til oppe i trekronene i edelløvskogene, men her sitter den og betrakter oss, tar en munnfull frø, tygger, og fortsetter å titte i vår retning.

Apropos løvtrær: Det er ikke bare-bare å skulle forte seg av gårde til butikken når du må bråbremse for et gammelt tre som har bestemt seg for at det er på tide å falle.

Men i dag er det lørdag, og treet forsvant mirakuløst nå i kveld …..ved hjelp av gubben og kompis Lasse, mens jeg drakk te og koste meg i kveldssola. Det er ingen typisk julikveld her i Bullaren heller, men vi får nyte de solfylte dagene vi får. Jeg tenker at vi skal ta et glass rødt og mimre litt, og skåle for lille Åke som vandret inn i sin siste solnedgang. RIP Åke.