I tenkeboksen

Denne lørdagen var vi på visning syv minutter ned i gata. Neida, vi skal ikke flytte, men vi har ei venninne som snuser på det svenske bondelandet. Det knatret i grusen da vi ankom, og blanke, røde husvegger møtte oss oppe på den lille åsen. Tre biler hadde funnet veien til denne lille idyllen på en lørdags formiddag. Og jaggu sto ikke megler Ludde og ønsket velkommen. Et kjent ansikt fra da vi var i startfasen i fjor våres. Sola skinte fra sydvest, og det kvitret og pep i busker og kratt. Like mange småfugler som lenger oppi gata. Ute var det ellers stille, med unntak av en nabo noen hundre meter borte, som ryddet skog. Vi kikket og kjente, luktet og krabbet rundt. Ludde forklarte og informerte, og venninna vår var ganske blid, til tross for de strenge brillene. Et friskt, lite hus som trygt kan vurderes, ble vi enige om. Nydelig eiendom til rundt en svensk million, og nå er det regning og telling på høyt nivå. Skatten er høyere i Sverige, strømmen ligeså, så en uføretrygdet må regne grundig på dette. Men alt-i-alt ser det ut til å lønne seg for henne.


#detteerhjemmehosossaltså

Etter en meget vellykket visning - for oss - var det på tide med lunsj på Röe gård. Kafeen med det eksepsjonelt gode sildesmørbrødet, husker dere kanskje. Ikke for at venninna vår er så ille ivrig på sild eller sjømat, men gubben og jeg derimot. Først en kjapp dotur, og deretter strålende lykkelige lunsjgjester som gleder vettet av seg til god mat. Og atter en gang et kjent fjes. Selveste Arild, tidligere kollega av gubben, på guttetur med to kompiser, kommer tuslende inn i kafeen. Vi klemmer og hilser, og slår oss ned ved et langbord. Skravler om sild og båtliv, badestamper og juleskinker, Volvo og leiligheter, og om pardusjing etter et kuldesjokk kvelden i forveien. En får være litt raus på guttetur, og dele på ....godene? Gutta skulle tilbake på hytta for mer av alt det gode livet byr på, og vi skulle videre på svensk shopping. Dette ble jo en ytterst hyggelig lørdag!


#jegvissteatdettebildetvilleblinyttigendag
#kreta2006

Nei, dere. Tiden er inne for en kopp te, og et par episoder av noe på Netflix. Ha en strålende uke på arbeid eller hjemme. Og kjør våkent - det er både glatt og fullt av rådyr. Ikke i byen, sa du? Bullar´n ä bäst, vettu. :-)

Vakre november

Nå begynner det jaggu å likne vinter her nede. Vi hadde en vakker solrik morgen, men alt var dekket av rim og frost. Flotte fotomotiver, men ikkeno´ særlig å mate fuglene i pysjen. Fort ut og inn er greit. En blir lissåm ikke stående ved fuglebrettet og fundere så lenge av gangen. Nå har vi endelig fått fuglebrettet opp i nesehøyde borti nærmeste grantre. Her forleden hadde vi fem nøtteskriker på, under og rundt fuglebrettet. Er ikke det ille mange? Jeg trodde vi hadde én! Som vi så veldig ofte. Hakeslipp når den hadde fire venner med seg. De kjempet om plassen med både ekornet og skjæra, og alle de forskjellige meisene. Og fuglelivet nådde nye høyder i dag da vi hang opp halve kokosnøtter, talgboller i høyden og ny, spenstig villfuglblanding på brettet. Det vil si at verandaen - som snart er ferdigbeiset - ikke lenger er full av fuglebæsj....og ekornbæsj. Så i år blir det lyslenker og potter med lyng og vinterplanter. Det blir ille romantisk, tenker jeg. Åsså har jeg arvet verdens fineste blondegardiner av tante Berit. Den som overgår julestua mi i år, den skulle jeg likt å treffe. Men alt er realtivt - jeg har svart plastikkjuletre med haugevis av lys på. Det blir pyntet til trengselen med mørkerøde kuler og messingfargede dingeldangler. Og i vinduskarmen skal det stå det et lite julekor og lyse, med engler og nisser. Mer om det i desember.


#bestestedetiverden

Gubben flyr litt rundt seg selv nå, det er så mye som skal gjøres før vinteren. Han snekrer, flytter rundt på møbler og ved, ruller slanger og demonterer "uteting". Skifter dekk, rydder i boder, kommer løpende inn med hodelykta på snei: "Jeg må bæsje!", og forsvinner ut i mørket igjen. Og inne i stua går bondelivet sin vante gang: jeg støvsuger, vasker opp, tenner stearinslys, betaler regninger, og gjør generelt mange tradisjonelle "dameting". Og etterpå skal gubben lage pizza.......for det er en "manneting". Kanskje jeg skal forsøke meg på et glass rødvin, skravle litt og holde ham med selskap? Men først blogg. Og i dag slenger jeg med noen flere bilder.

Og når vi først er i gang; det kan aldri bli for mange bilder av Älgert! Selveste storoksen, selv om sønnen hans Ludde offisielt har utkonkurrert farsa´n i år. Det var ikke store kampen, sier gutta i parken, det ble lissåm bare sånn. Älgert er 13 år nå, og tiden var inne for å abdisere, men det er ikke vanskelig å se hvem som er vant til å være selveste alfahannen. Älgert er den selvfølgelige hovedpersonen. Forrige mandag ble det gjort filmopptak i parken. I seks hele timer ble Älgert flyttet på, plassert og ordnet med, uten protester. Med seks kilo bananer som lokkemiddel. Kamerateam, diger green screen og masse greier. Filmen kommer neste høst - følg med, følg med. Og jeg sier det igjen: Hadde jeg vært ei elgku, hadde jeg vært helt på knærne etter ham. Han er bare så vakker!


#Älgert #Hälge #iverdensfinesteelgparkidals-ed

Høners filosofiske sinn

Har du tenkt på det? Hva tenker høna når hun står der og hakker? Eller står rett opp og ned med det litt innadvendte blikket, når du skjønner at hun funderer. Eller når du sette deg på kne foran ei høne og stirrer henne dypt inn i øynene. Høna stirrer tilbake med et spørrende blikk. Eller er det bare jeg som ser det? I gruppeveiledningen på jobben - når vi skal snakke veiledning og gjøre hverandre bedre - da glir gjerne praten over i høner og horehus og sånt.............den gjør faktisk det noen ganger, uten sammenheng for øvrig. Jeg mener bestemt at høna hakker etter et par korn, retter seg opp i ryggen, skuer utover andedammen og grunner over filosofen Anaximanders utsagn: "Vann kan bare være vått". Når hun tasser inn i hønsehuset for kvelden, stanser hun opp, kikker på bakveggen og funderer på om det er noe i Platons hulelignelse. Vi skal ikke ta fra høna et filosofisk sinn, selv om hønseeiere mener at dette er no´ sprøyt. Verden blir mye morsommere dersom høna gjør mer enn å legge egg. Vet du forresten at kalkuner har lange øyenvipper? Jeg var så gira sist jeg koste med høner at jeg glemte å sjekke om hun hadde øyenvipper.


#hardennehønaøyenvipper?

Og når det kommer til høner og horehus; i en liten by i Belgia ligger det et knæsjt hotell i et veikryss. Både rent og pent og meget moderne. Vi stussa litt over de lilla lysene over hver dør og betalingsautomaten som var montert i inngangspartiet, men det stakk ut et blondt, blidt hode av resepsjonen som vinket oss videre. Vennegjengen vår utgjorde rundt 10 stk, vi trengte egentlig et hotellrom til, men det var dessverre ingen ledige. Gutta tok det med et smil og forberedte seg på å ligge trangt, men rommet var rikelig utstyrt med senger. Smilet forsvant når de oppdaget at toalettet var montert i et hjørne av soverommet, med ei stor grønnplante som eneste skille mot sengene. "Jeg skulle gjerne ha bæsja, jeg, sa en blek, men fattet ung mann. Her var det ikke mye privatliv. Vel innkvartert på rommene våre, oppdaget vi at de i naborommet var veldig.....amorøse. Åsså midt på dagen, da!? Og i rommet tvers over gangen var de også veldig amorøse. Men bare en time av gangen. Jeg tittet ut av døra, hilste på en smilende, formfull kvinne i kort lærshorts og dyp utringning, med en noe flau, voksen kar i dress på slep. De forsvant inn på et rom. Og jaggu var også de veldig ivrige midt på dagen. "Aaaah! Dette er et slags horehus", gikk det opp for meg. Men er det likevel noen grunn til at toalettet ligger kant i kant med senga? Hva driver disse belgierne med, egentlig? For ordens skyld - rommet vårt hadde forheng foran toalettet. Ikke for at det hjalp på dolydene til gubben.
Og vet du hva? Borgermesteren er stolt av å ha flest registrerte prostituerte i hele Belgia. Selvstendig næringsdrivende skattebetalende kvinner. Kveldstid var det omtrent umulig å oppdrive en middag eller noe å drikke i gangavstand til hotellet. Det eneste du kunne få var .......høne. ;-)

Ja ja. Sånn er´e ikke i Bullar´n. Tror jeg.

Så var det treningsprogram for oss som sitter for mye

De fleste av oss sitter seg syke. Vi sitter på vei til jobb. Vi sitter gjerne på jobb, og vi sitter når vi kommer hjem. Ja, nå snakker jeg om oss godt voksne med kontorjobber, uten barn som skal på turn, teater, fotball, dansing, karate etc - gjerne samme kveld. Det idylliske livet i Bullar´n medførte også mer trøbbel med hofte/nedre del av rygg, for nå er det en hel times kjøring til jobb, og selvfølgelig hjem igjen. Og da er det ikke en god idé å være lesehest, som jeg skrev om forrige søndag. Altså - jeg må opp og hoppe. Ikke bokstavelig talt (pga av puppestørrelsen, vet dere), men i overført forstand. Her kommer øvelser for lesehester og andre sittende:

- før du skal sette deg ned med boka; få noen til å gjemme den for deg. Du får 15 minutter til å finne den. Start!
- les første side høyt for deg selv (og dessverre andre) med overdrevne ansiktsbevegelser og sterk stemme. Gestikuler med armene.
- etter et kvarters lesing setter du deg godt tilrette på sitteknutene (som du har inni rumpeballene), rett i ryggen, ta tak i sofa- eller stolkanten, og strekk beina ut foran deg. Deretter løfter du strake bein høyt opp og senker langsomt ned, og gjentar 15 ganger. Bruk magen din!
- hver halvtime deretter reiser du deg opp, strekker deg så lang du er. Kjenn at du får kontakt med de små ubrukte senene og musklene, og legg deg flatt ned på gulvet på rygg. Reise deg sakte og kontrollert opp, strekk deg på nytt, og gjenta en tre-fire ganger.

Henger du med, Vivi? Du hadde forventninger, vet jeg. Jeg har ikke tatt med noen øvelser hvor du må ha armene over skulderhøyde, ser du. I stående strekk gjør du det som kjennes best for skuldre og armer.


#slikblirrumpanårdualdrisitter

- hvis du derimot ligger og leser kan det være effektivt å ligge på ryggen og sykle med beina med jevne mellomrom. Husk begge veier.
- legg deg over på maven og løft hhv overkroppen og underkroppen. Når du løfter overkroppen sørger du for å ha blikket ned i madrassen og avslappede bein. Når du løfter beina - forsøk å slappe av i skuldre, nakke og hals. Løft og hold. Tell sakte til minst fem.

Og hver gang du skal kjøpe nye bøker, må du enten
a) Lete gjennom øverste hylle i bokhandelen (uten å stå på noe) selv om du ikke skal ha forfattere på A, B eller C. Ta ut minst 10 bøker fra hylla - en etter en - og les bakpå.
b) Bestille bøker via PC, stående med lett knekk i knea, aktive lår og setemuskler, knær over tær, og gode dype pust.

Da er det bare å finne fram boka, da. Sov godt når den tid kommer.


#godeminnerfraseptembersola

(La du merke til, Tone, at jeg ikke nevnte deg et eneste sted? He he!)

Og der var det søndag igjen!

Akkurat denne oktobersøndagen har jeg veldig julestemning. Kan det være den forblåste, regnfylte dagen som minner om fjorårets julaften? Eller er det kirkeklokkene som "bjeller" i Mo kyrka? Hadde vel litt å si at vi var på julemesse på Baldersnäs i går, også. Julemesser gjør lissåm noe med julegenet mitt. Gløggdampen over store gryter, safrankake og brente mandler. Og kraftige pølsesnæbber med uvisst innhold, hjemmesnekra kranser, og tov og strikk og ull i lange baner. Nå er´e jul igjen, dere. I alle fall snart. En kan jo begynne å lure når kollegene slafser julemarsipan allerede, og julebrusen stråler med sin gullgule farge i butikkhylla. Ekte julebrus er gul, nemlig.


#gresseterfaktiskgrønnerepådenandresiden

Her i huset er det fyr på peisen og te og gode bøker. Så mange bøker at jeg begynner å bli alvorlig bekymret for å sitte meg i hjel. Vi sitter oss jo syke, men hvordan skal jeg ellers få lest alle de gode bøkene? Merk deg "lese" og "bøker". Ennå holder jeg meg unna "høre" og "lydbøker". Skal ikke se bort i fra at tiden er inne for gåturer med lydbok på øret. Men ute vil jeg gjerne ha full styring på det som skjer rundt meg, og da må jo øra være frie? Hva skal en stakkars lesehest gjøre?


#detteernattbordetsittdettenkerjeg #jegjugerdeterbokhyllavedsidenav

Neste søndag skal jeg presentere en diett- og treningsplan for lesehester, tenker jeg. Inntil da får vi gjøre det beste ut av det. Jeg har bare 72 sider som MÅ leses før jeg legger meg i kveld, og det er absolutt overkommelig. For i kveld skal jeg nemlig begynne på en annen bok som haster. :-)

God søndag og god høst!

Ikke i min villeste fantasi!!

Hvem skulle ha trodd at et drøyt år med lykksalig kosing i Bullar´n skulle resultere i seks ekstra kilo!? Her om dagen, naken og høstbleik på badevekta, lyste tallet mot meg. Et tall jeg aldri i min villeste fantasi hadde trodd jeg skulle få se. Åsså i underbuksa!? Nei NÅ! Nå får det være nok. Det hjelper ikke om gubben gledesstrålende utbryter: "Fiiine pupper!" hver gang han ser meg. Jeg driter vel i puppa, når magen henger utover underbuksa. Sjøkua Line. Flodhesten Line. Alt jeg ser i speilet er en diger mage og et par kjekke "lovehandles" på ryggen. Jeg skulle ha hørt på kollega Tone tidligere i sommer. I stedet satt jeg blid og gomlende på en Båtis i godstolen - PÅ EN VANLIG TIRSDAG. Ikkeno´ mer gomling. Ikkeno´ mer slafsing. DER stanset godismisbruket i hverdagen. Lurer på om jeg rett og slett skal henge opp et bilde av Tone på kjøleskapet? For å være på den sikre siden.
Dagen i dag startet med et stort glass vann og en drøy halvtimes tur i vakker Buller-natur. Sola forsøkte å bryte gjennom, bikkjene til naboen gjødde, og tyren til bonden svarte så godt han kunne. Med to skritt i sekundet, og kjekke små armbevegelser la jeg i vei. Og jeg følte meg så flink!
Vel tilbake i stugan rullet jeg ut yogamatta og vrei og bøyde, tvinnet og tøyde meg inn i salige yogaetterdønninger. Og gubben ble sendt i butikken for å kjøpe grønnsaker.

Anyway - livet er herlig, flotte høstdager, fin familie på besøk, gode kolleger å slarve med, frisk og sunn er jeg jo, og lever i gode kår i en vestlig verden som stort sett bare har luksusproblemer. Visdomstanna er trukket, og alt er velstand. Akkurat nå sitter vi her og googler "fönster". Torpet trenger noen nye vinduer utover, men samtidig har jeg så lyst til å beholde de gamle. Kollega Steinar sier at "det er jo bare å restaurere de gamle selv". Jeg syns jeg ser det, Steinar. Med kitt opp til albuene og vindskeive sprosser? Knuste glass og tiiimesvis med jobb? Tror kanskje vi kjøper noen nye som er helt like de gamle. Men uten det vakre, gamle glasset, da. Noe må man ofre for å kunne åpne vinduene sine. Det kan vi nemlig ikke gjøre nå. Dvs et og annet kan åpnes, men ikke alle. Ser du forresten at vi har andre vinduer innvendig? Her er det dobbelt opp med det meste. Mer å ta i - mer å være glad i. Hint-hint! :-D

Ha en flott uke; med og uten Båtis, men bare på lørdag, Tone. Kun lørdag.

Pakke ned sommeren

Denne helga tror jeg vi har pakket ned sommeren. Det er bare å innse at hagemøblene ikke vil bli brukt så ofte i ukene framover. Utedusjen må pakkes ned, de siste plankene på garasjen må få et strøk, og hageslangen skal tilbake på husveggen. Jeg er ikke helt klar for dette ennå, men forstår logisk sett at oktober ikke er en sommermåned. Jeg tenker at tiden er inne for å sette hortensia og andre buskvekster ned i kjelleren, og håpe at de er fornøyde med det. Og skulle du ha sett - kruspersillen kommer nå! Av alle måneder velger den seg oktober. To små kruseduller stikker opp av jorden i hver sin terrakottapotte. Jaggu vant jeg over rådyrene til slutt!
I vinter skal jeg også være "omplasseringshjem" for alle plantene som vår eminente elg-guide Rolf pyntet Dalslands Moose Ranch med denne sesongen. Det var både....røde og gule blomster på grønnplantene. (Jeg må google navnene!).

Atter en gang har mutter´n og jeg skrubbet verandaen. Denne gangen fordi den skal beises. Og det var et svare strev å forklare 40 meiser og spurvefugler at rekkverket ikke kan brukes som landingsplass de neste dagene. Fra tak og stolper henger det hyssing med aluminiumsfolie som flagrer i vinden. Spettmeisen sitter og tygger utpå plenen, og undres på hva i all verden vi driver med. Granmeisen lander i takrenna, kjefter kort og flyr videre. Og nøtteskrika er som vanlig uenig i det meste. Litt må vi ofre for en pen veranda. Vet du hva et meisetog er? Det er når en mengde meiser, av alle slag, slår seg sammen i en stor flokk, og tar seg en real runde for bl.a. å lete mat sammen. I går fløy det nær 100-120 stk rundt huset og åkeren, og det var et flott skue! Dette har jeg ikke sett før, og det var en fryd å oppleve det.
Nei, det er jaggu ikke bare bare å bo her ute i villmarken. Mens mørket senker seg, og gubben står ute ved grillen; med hodelykt og tjukk jakke, dukker disse to opp for å få en godbit:

Eller juger jeg nå? Ha en flott uke, alle sammen.

Ut på tur

Min versjon av å gå tur i skogen har begrenset seg til å sitte på trappa og titte ut på´n. Innimellom har jeg også tatt på meg fjellstøvlene, gått en runde rundt huset, flyttet på ei blomsterpotte og tuslet inn igjen. Tilbake på verandaen, med tekoppen og pleddet, er jeg likevel meget fornøyd med å ha turterrenget innpå husknuten. Det er merkelig, dere, at det ikke er en selvfølge å gå turer på kryss og tvers i denne idyllen, men lysten forsvant et eller annet sted mellom 2012 og 2016. Skal ikke se helt bort i fra at den kommer tilbake. I mellomtiden nøyer jeg meg med å tenke på´t.

Når det kommer til å kjøre tur over lengre strekninger; da snakker vi. Denne helga har vi kjørt riksvei 165, 163, E6, 164, havet, 305, E18, 351 og inn gårdsveien til svigers! Ute i havgapet med ville vinder og sidelengsregn sitter to blide og fornøyde, snille og gode mennesker, som det er en fryd å omgås. Vi skravler og drikker te og kaffe, spiser fårikål og går turer, og diskuterer både store og små saker her i livet. Svigers bor i et snilt, gammelt hus som har plass til folk og latter. Her har vi blitt kjent med barn og barnebarn, onkelbarn og gode naboer. Bildet under er tatt en solskinnsdag i fjor.

Men helga går så fort, og plutselig sitter vi i bilen på vei hjem igjen. Ferga mellom Sandefjord og Strömstad har verdens beste buffet, fant vi ut. Det var ikke annet å gjøre enn å proppe seg med reisesyketabletter, forsyne seg i flere etasjer og farte rundt på dekk etterpå.........for fjerting og raping. Dette var overfarten sin det, tenker jeg. Bølger og blæst, skumtopper og kast, men så friskt og inderlig godt utpå der. Det blunket i Færder fyr, og fjellknausene på Hvaler strakte seg ut i havet. Jeg stirret innover mot land og følte meg som formødrene som ankom New York på starten av 1900-tallet. Kjente spenningen, gåsehuden nedover ryggen, frykten for det ukjente, og håpet om en bedre hverdag; et bedre liv. "SVERIGE! I´m coming home!" ropte jeg ut i dønningene og gledestårene rant..........Dere, jeg kødder nå, altså!! He he...

#etellerannetstedderuteerstrømstad #ellererdetrettogsletthvaler?
#sammadetvellanderland

I ett med naturen

Det sto et sted på nettet at hvis du er ute i naturen og kan "et grønt blad" og "en gul blomst", så har du kunnskapsnivå som en toåring. Derfor har vi egnet nesten hele dagen til trærne utenfor stuevinduet - rettere sagt: dendrologi!
Med en syk mann i huset var det best å sysselsette ham, slik at han ikke oier og akker så ille. Nå har han sittet og sett på småfuglene i et par dager, og er vel bevandret i fugleslagene. Det har vi tross alt jobba med det siste året. Men det som bekymrer meg litt nå, er at bokfinkene og noen av kjøttmeisene har blitt litt, eh, sånn derre, tykkfalne. Og nøtteskrika er større enn hannkatten som passer på musebestanden vår. Vi kjøpte spesialblanding nå i sommer for å preppe fuglene for vinteren, men det var kanskje feil? "Er døm ikke ille svære, mannen min?". "Neei, døm er bare...fornøyde", sier gubben, som ser ganske...fornøyd ut selv. He he.

Dendrologi er altså læren om trær. Og du trenger ikke å putte nesa i bøker for å lære masse. Dvs at jeg sprang ut og inn for å hente løv og blader, kjente på barken og beskrev tretoppene, mens sjuklingen lette fram på nettet. Nå har vi ikke lenger "trær" rundt torpet. Vi har sommereik og spisslønn, alm og rogn. Og selvfølgelig seljetrær, gran og furu. Almen tok lengst tid; den var vrien. Og det er godt å vite at alm kan brukes til barkebrød. Da er vi lissåm forberedt på magre tider. Og den kan også brukes i sårbehandling pga de antiseptiske egenskapene. Se der, ja!
Burde vi ikke lete fram en lind, også? Den får store klaser med lindeblomster som, noe bearbeidet, sies å dempe forkjølelse og hoste, virker immunstyrkende og blodtrykksenkende og en drøss andre ting. Lindeblomsten er en kraftig urt. Du finner masse kunnskap om medisinplanter på rolv.no. Tenk så mye vi faktisk kan gjøre selv! Og mens vi er i gang; ta en titt på Mandelmanns gård på TV4. Fruen er god på disse tingene.

Neste prosjekt nå er epletreet vårt. Det har grodd igjen. Først skal elgen få spise opp eplene, deretter skal vi "forme treet etter omgivelsene". Et epletre skal beskjæres slik at man kan kaste en hatt gjennom det. Da får vi gjøre det, da. Og søndagens oppfordring er: Hug a tree. Det gjør jeg. I slapp stilongs og gummistøvler.

(Men det verste er - når vi lette etter lønnetrær på nettet tidligere i dag,
dukket det opp en annonse midt blandt trærne:
" Lystne Dating Damer i Norge vil ha dingsen din i seg i natt."
Snakker vi lønn for strevet? Ha ha haaaa.......hahaaaaa haaaa!!!!)

Ha en flott uke, dere!

Snørr og melkebarter

Jeg burde ha vært i søplekassa, men det er så laaangt. Åsså regner det. Åsså nyser jeg. Og hoster. Og snyter meg i lange baner. Sitter her med fyr i peisen, litervis med te i koppen, og noen reale kladder med honning oppi. Det er egentlig veldig synd på meg som sitter her alene. Eller er det det? Fra sofakroken ser jeg ut på hestene på jordet, alle de gærne småfuglene på brettet (nei, nå sitter det en katt der!), og tv´n borti kroken hvor Sommar med Ernst ruller og går. For å få litt avveksling fra snytinga, satte jeg på en vask, smurte en brødskive.....med hasselnøttkrem, og lurte på om tiden var inne for å lage en smoothie. En må lissåm balansere inntaket av dritt og antioksidanter, se. Det er fordelen med å bo på bygda og være alene når en er sjuk; det er ikke bare bare å skaffe mer trøstegodis. Det er like greit å vaske opp i stedet. Og for all del unngå speilet. Se så syk! Og dette skal på jobb i morra!? :-D


#ikkelikelekkersomsyk #kunnehatattpålittlebestiftda

Sånn går nu dagan.....

Sa jeg forresten at jeg ble vekket klokka halv åtte i dag av en skjellende jaktbikkje? Hvorfor jakt på denne ukristelige tiden på en søndagsmorgen? Og hva i all verden gjør bikkja inni "hagen" min? Er det dyr her, så er døm vel mine, da?! Bikkja ga seg heller ikke. Opp med vinduet, snørrete og hes: " Kan du gi f... i det der?! Gå hjem!!" Men nei da - 15 nye minutter skulle det vare. Oransje vest og peilepinne på ryggen - fram og tilbake over sopp og bærbusker. (Bikkja altså - ikke jeg!) Bare utstyret i seg selv kunne ha skremt småviltet. Nei, da er det noe annet med elger, da. Stille og rolige. Tar hensyn til sovende mennesker. Tusler forbi husveggen, spiser opp eplene dine. Helt greit - vel bekomme. Elgen ruler.


#selvesteälgeroghansivrigstefan
#jegmeneredethaddejegværteielgkuhaddejegværtforelsket

Minner om åpningstider i elgparken i Ed: lørdager mellom kl 11:00 og 13:00. Fôring kl 11:00. Akkurat nå er det parring, og sjefsoksen er litt gæern. Artig å være der, lell. Husk bananer!

Bullar´n vs Bergen

Jada, jada, jeg vet at Bullar´n er skrytt opp i skyene det siste året, men tror dere sannerlig ikke at Bergen var knallbra!? Vi dro med paraply, regnjakker og litt ekstra gode klær, for så å bli møtt med sol og milde kvelder. Nevnte jeg at Østlandet regnet bort de tre dagene i forrige uke? Og stemningen i Bergen viste seg å være meget god. Hele byen hadde et slør av jovialitet som jeg ikke ventet å finne. Men så hadde jeg flott selskap også. Ivrige "MI-studenter" fra Sarpsborg kommune. Voksne jenter med mange gode innspill og latteren på lur. I ettertid ber jeg busspassasjerene på flybussen til Flesland den 7. september om unnskyldning. Jentene tok litt av, men det var helt sikkert bare en reaksjon på tre dagers intens jobbing. Jeg var som vanlig helt stille og tilbaketrukket, beskjeden og lett rød i kinnene, og hadde ikkeno´ med latterbrølene å gjøre.


#bergenistrålendesolskinn #fylketsbestefrokostpåscandichotell

Vel tilbake i Bullar´n har det vært sol, regn, storm, tordenvær, helt stille og noe høstlig. I dag, for eksempel, hadde jeg planer om å ta morgenteen på verandaen fordi det var en vakker morgen, men da hadde ekornet hatt diaré på bordet, stolen og rekkverket. Jeg vet det er ekornet, fordi det oppførte seg rart i går. Normalt ville det vært oppi treet sitt, men det satt først på rekkverket og sov, deretter på bordet og sov. Og så slikket det ren grillbørsten vår. Så begynte bæsjinga. Ekorn trenger ikke grillfett, med andre ord. Men bokfinken var like blid, selv om spettmeisen forsøker å skremme alle de andre meisene ved å lande på dem når de spiser.

Nå i kveld er det fyr på peisen, og vi tar det lugnt i stuen, med Pepsi max og vaniljeboll...., jeg mener, en sunn og livgivende grønn smoothie, full av Spirulina og grønnkål. (Shit! Glømte at Tone leser bloggen). Deretter skal vi ha intervalltrening og en rask kveldstur med høye kneløft. Vi står selvfølgelig opp kl 05:00 i morgen for en løpetur og litt vektetrening, før vi legger avgårde til Sarp. Av alle ting gleder jeg meg faktisk til jobb i morra - jeg har nemlig verdens beste kolleger!

Finn fram bøkene; det er straks leggedags. Ha en fin uke der ute!

Og der kom september...

Nå lurer jeg litt på hva som faktisk hendte?! Ble det egentlig sommer, eller er vi ikke så ille fornøyde me´n? Jeg har i alle fall sittet ute de siste fem dagene, flyttet meg etter sola, men har hatt fleecejakka innen rekkevidde. På med sokker, av med sokker. Fundert på om jeg må smøre solskadde områder med faktor 30, eller er det ikke så sterk sol her i Bullar´n? Det ble med tanken. Jeg legger vekk boka et øyeblikk og bare nyter dagen. Det knepper i kongler, piper i småfugler, blåser lett i de høyeste tretoppene........OG DER...setter nøtteskrika i et skjærende skrik rett over hodet på meg. Hva er greia, lissåm? Hvorfor er det nødvendig med disse sykt gjennomborende angstskrikene? Memento mori eller no´ sånt? Og siden jeg ble så oppskaket var tiden inne for en Båtis igjen. Mens jeg ligger slapt henslengt i stolen, slafser og smatter, lar jeg blikket hvile på åker og eng, og tenker på kollega Tone. Jeg hører henne som en svak hvisken over Bullar´n: "Taaaa på deg skoene og gååååå en tuuuuur!". ........Nei. Tru´kke det, Tone. Er tross alt siste feriedag.


#rettskalværerettbildetertattijuni

Jeg skulle egentlig finne noen som er gode til å kitte og male gamle sprossevinduer. Men det gikk jo bra forrige vinter også, selv om vinduene sårt trenger litt stell nå. Og september kan bli fin og fjong, den. Så det får jeg ta tak i neste uke. Jobben venter, og det bærer rett til Bergen med fly i morgen ettermiddag. Tre intense dager sammen med andre blivende MI-instruktører. Og hvis du lurer på hva MI er for noe, kan du lese mer på Korus sine nettsider.

Og så er det jaggu helg igjen, gett! DA skal jeg få rumpa i gir. Vaske noen husvegger, male litt her og der, rydde lagerrommet som har stått urørt i et år. Fare rundt som en litt slapp tornado på tunet mellom redskapsboder og hagemøbler. Dersom du kjører Blå-gröna vägen og titter opp til venstre et lite stykke syd for Bullarebygden, og ser noe som minner om oksen Ferdinand: Det er meg - lykkelig bosatt på landet og fortrolig med at ting tar tid.


#verdensbeste #livetpålandet #sukk

Munken er ikke lenger munk!?

Som jeg nevnte tidligere, så hadde jeg dette møtet med en munk på Skiathos for noen år siden. Nå var jeg som snarest innom øya igjen og rattet leiebilen opp på nordsiden av øya; opp til klosteret. Denne gangen med en god BH og en anstendig topp. Gubben og jeg sitter på benken ved inngangen til klosteret, tygger spinatpai og drikker vann. Borti åssiden nærmer det seg en knatrete moped. I det han runder sypress- og oliventrelunden, får vi øyekontakt. Det er munken! Uten kappe. Ikledd olabukse og t-skjorte, med badehåndkleet over skuldra. Han skuler bort på meg. Denne gangen er det jeg som får hakeslipp. Han er ikke munk lenger!? Eller kan munker slenge kappa på senga, og stikke en tur på stranda? Gubben og jeg titter på hverandre: "Det var munken, eller?". Javisst var det munken. Helt sikker blir jeg da jeg like etter tusler over gårdsplassen for å fotografere kirkedetaljer og katter og sånn. Da kommer nemlig samme mannen ut av en sidedør, titter på puppa mine (igjen), og sukker høylytt: "Uff!". Er jeg grunnen til at mannen ikke lenger er munk!? Vi tar turen opp til klosteret daglig hele uken for å sjekke om han bytter på munkekappe og olabukser, men det gjør han altså ikke. Jeg tenner et lys i kirken, og kjøper et ekstra dyrt ikon for å støtte klosteret litt ekstra. Jaja, sånn kan det gå. (Dersom du ikke har lest "innledningsartikkelen" finner du den i arkivet, datert 25. juni 2017.)


#klosteretevangelistria #fredogro #munkutenkappe


#kopiavgammeltikon #kjøptfordijeghardårligsamvittighet

Juhu!! Ferie!!

Lange, slappe dager på torpet, tenker jeg. Bare lese bøker, drikke te, tusle til søplekassa, snakke med ekornungen, lære den lille, pjuskete hybrid-kjøtt-/svart-/granmeisen at innendørs er for oss menneskene. I dag hadde han forvillet seg inn verandadøren (igjen), opp i andre etasje og inn på soverommet. Av fire vinduer kan kun ett åpnes, men det var vanskelig å forklare den villfarne at det var nettopp dette han måtte finne ut av. "Klare selv", tenkte jeg, lukket soveromsdøra og gikk. Drøye halvtimen etterpå satt han på fuglebrettet som om hele hendelsen var dagligdags. Kjekk liten kar dette. Han flyr inn i stua hvis vi er treige med fuglematen, står stille med helikopterlydene sine i lufta, og stirrer oss resolutt inn i øynene. De andre meisene ser beundrende på ham. Tror jeg i alle fall. Gubben satt heeeelt stille her en morgen for å få blinkskuddene under:

Og mens vi snakker om dyr og bondelivet og sånt - se på disse, æ!! Bare står rett opp og ned uti vannet utenfor Bovallstrand, og jeg tenker Pushwagner, eller rett og slett Larsons gale verden. Antakelig så svømte de rundt før vi kom og parkerte. Fløt på ryggen og skravlet om sommervarmen som kom sent, og utfordringene kuer av i dag opplever i Bohusläns skjærgård. Gubben sier at det bare er helt vanlige kuer som står i vannet for å kjøle seg. HA! Her er´e no´rart, syns nå jeg. Dette må jeg ta med kollega Anne Marie når ferien er over.

Men først - av med jobbantrekket, trange olabukser og andre plagg som strammer. Hurra for den gode, slappe grå.....som gubben har bedt meg om å kaste. Jeg har friiiiii!!! Juhuuuu!!! :-) Ille blid!!


#ikkesåveldigslappirumpa #kunnekanskjekjøptenny

Hurra! Jubileum i dag!

Det vil si - denne helga er det ett år siden vi flytta inn her på torpet. Juhu!! Var ille fornøyd da, og er fortsatt ille fornøyd! Tenk at skifte av bosted skal ha så mye å si for livskvaliteten? Ta fuglebrettet, for eksempel. Vi sitter på verandaen med hver vår tekopp, og forsøker å gjøre oss usynlige. Nå har vi kjøpt inn spesialblandinger for at fuglene skal fortsette å komme hit. Greit nok at døm har skiti ned hele verandaen, med bord og stoler, men det er jo så hyggelig med småfugler. Visste du egentlig det? Og innimellom lander den røslige nøtteskrika med et kvekk på fuglebrettet. Den kjemper om plassen med skjæreungene og en katt i ny og ne. Kan jo tenke deg størrelsen på fugleskiten. "Vær glad det ikke er kanadagjess", sa mutter´n når vi skrubba gulv og møbler. Og takk og lov for en mor som liker å vaske. Jeg prøver tross alt å holde vedlike et rykte som karrierekvinne oppi alt samma, selv om jeg begynner å helle mot "torpgumma" (nytt ord). Det er skremmende hyggelig å stelle og stulle her ute. Henge opp heklede kapper i vinduene, sette sammen små grupper her og der, med planter og krukker og telys. Åsså bare være her og være fornøyd. Æ´kke det Mindfulness så vet ikke jeg!

Vi er ikke der ennå at vi har klart å dyrke og ordne så veldig. Vi skylder på at vi jobber mye, og at rådyret spiser opp knoppene. I går kveld, for eksempel, besøkte vi naboene våre på norskesia; Yvonne og Thomas, og selvfølgelig lille Albert, i Enningdalen. De er i full gang med "drivhuskonkurranse" med naboen sin borti veien. Det er ikke lov med kunstgjødsel. Deretter, når tomatene og agurkene er klare, skal det smakes og bedømmes, og en vinner skal kåres. Gubben her på torpet - "Torparen" - skulle absolutt ha drivhus den gang vi forsatt bodde i gamlelandet. Jeg hintet forsiktig før han gikk til innkjøp av absolutt alt en hobbygartner trenger, at det krever stell; drivhuset. Han fylte på jord, la "svetteslange" rundt i hjørnene, plantet jordbær, tomater og miniagurker, og hektet tomlene i bukseselen. Nå skulle det bli grønnsaker, ja. Etter den første uken med maur som spiste opp jordbæra, og tomatplanter som ikke ville la seg temme, ga han opp hele huset. Jeg følte ikke noe ansvar for plantene hans, men tok en titt inn hver 14. dag. Og skulle du ha sett på maken! Bakerst i buskaset, under schvære blader og stengler, lå det digre agurker og venta. Var ikke mye "mini" over døm, nei. Åsså så gode! DET fikk vi i alle fall til. Kanskje verdt å prøve igjen?

Nå senker natten seg, og mandagen nærmer seg faretruende. Skal ikke akkurat klage - én uke til, og så er det jaggu tre uker ferie. Heldige er vi som jobber hele juli, for vi får det ille fint i august!! Ha en flott uke, alle sammen.

Hvor er du, sommervarme?

Vi hadde jo så mange planer om å stikke ned i Bullaresjøen etter jobb for å bade. Vi så for oss varme hoder og svette føtter etter jobb. Men jobbantrekket de siste ukene har bestått av golfjakke og skjerf. Det har gått jevnt i te og sjokomelk........nei, det har det ikke, Marianne og Tone! Selv om dere har hatt ferie har jeg holdt meg strikt til planen: Ingen sjokomelk hvis jeg skal bli kvitt valkene. Og valkene blir....stadig.....mindre....eller? Jodaså....neidaså.... OK - så henger muffinsen over bukselinninga fortsatt, da!! Men tilbake til jobbantrekket. Det har vært så innmari hektiske dager nå i juli, at jeg lurte på om blodtrykket hadde godt av det. Da var det en fordel å holde beina høyt. Eller skal de holdes lavt?

Anyway. Her i Bullar´n blåser småfuglene sidelengs, og hagestolene ligger som fulle nordmenn på festival. Blåste det sånn i Norge også? Ja, det gjorde det faktisk, for det gikk bort et par somre hvor det nesten var umulig å sitte på sykkelen. Men det blir lissåm ikke sommer når du må teipe fast tekoppen til bordet, og klamre deg til boka du leser, fordi du skal sitte ute i hagestolen FORDI det er sommer.

#måstolenespikresfasteller? #tilogmedsetetogryggenforsvant #oghvoriallverdenerbordet?

Og midt i all slags vær står gubben og fikler og ordner. Kanskje det er like greit at det ikke steker her nede på åskammen vår? Det er en del saker som skal gjøres på et gammelt torp. Gubben snekrer, maler, klipper, rydder, kjører, henter, drikker kaffe med svigers, og alt det andre en hyperaktiv mann kan finne på. Men hva han fikler med her er jeg sannelig ikke sikker på.


#densomleterhanfinner #duskalvelikketissepågarasjenvår?!

Hvis vi gir det et par uker til, DA kommer nok sommeren! En skal aldri gi opp håpet eller ta livsløgnen fra folk. Jeg sitter her litt til, jeg, og drikker te og leser bok, og ser på at gubben jobber. Ha en fin søndag!

"Men hva gjør dere egentlig der ute i bushen?"

En av mine meget byvante kolleger spurte meg en gang om ikke dagene ble veldig lange og ensomme ute i Bullar´n. Eh...hallo! Vi kjører tur/retur Sarp hver eneste arbeidsdag gjennom hele året. Jeg kan egentlig ikke få nok tid hjemme. Pendlere fra Bullar´n burde helt automatisk få fredagen fri - hver uke - for å nyte livet.
Vi bor ikke så veldig langt ute i bushen når alt kommer til alt. Den blå-gröna vägen følger den store åkeren til bonden Anders og forsvinner sydover. Nå om sommeren går det en jevn strøm av bobiler, campingvogner og Harleyer forbi der nede. Ikke at det forstyrrer - vi hører dem knapt nok - men jeg har faktisk tatt meg i å tenke at Harleyer bråker fælt. Det er som å banne i kjærka!! Lyden av en Harley har aldri noen sinne plaget meg før. Jeg har tross alt hatt stor glede av å buldre rundt på en selv. Men her ute holder det lissåm med bokfinken og ugleungen og et kuraut i ny og ne.
Og siden det er helg slenger vi oss ut i trafikken og tar turen nordøstover til Bästorp og Ed. Vi drikker kaffe med venner, spiser jordbær fra Eleonores frodige hage, får med oss tomater rett fra planten, og stikker kjapt innom elgene våre; både for å kose og mate med bananer, men også for å skravle med skåningen Rolf som tilbringer hele sommeren i elgparken. Han er parkens selvutnevnte snart 70-årige guide til elgens gjøren og laden. Kom og hør en ekte elgtusiast fortelle!


#folksomtielgparken #dalslandsmooseranch

Etter elgparken måtte vi hjem for å forberede grillings med Solveig og Stein; altså, mamma og pappa, for de var inviterte på utekino med garasjeveggen som bakgrunn. Vi hadde store planer om gammel westernfilm, endte opp med en dokumentar om Allan Edvall - pappa´n til Emil i Lönneberga, men nesten hele filmkvelden regna bort! Vi løp som påtente kyllinger med prosjektor og PC, lomper og potetgullbollen for å komme unna regnet. Men det var storveis mens vi ennå kunne sitte der.


Legg merke til springvannet og brygga. Alle menn med respekt for seg selv bygger en brygge til kona når kona ønsker seg brygge i hagen. Legg også merke til Harleyen til venstre i bildet og den autentiske planken til høyre. Mmmmm - nå er du på landet, vettu.

Og apropos søndagstur. Den begynte med barnedåp i Enningdalen. Vakre, lille Albert var orntlig flink til å bli døpt, til tross for at han måtte ha på seg kjole. "Siste gang", hevdet pappa Thomas mens mamma Yvonne smilte bredt. Vi fikk med oss en velsignelse på veien, og deretter gikk turen videre sydover. Den slynget seg innom Hamburgsund og Hamburgö, videre til Lysekil og innom Uddevalla. Både land og hav, sol og regn, men aller mest to lykkelige mennesker som har det ille bra i denne delen av Norge........det var jo faktisk norsk her til 1658. Og Bohuslän - les selv. Joda så, neida så.....sånn er´e å værra skandinav.

Tror vi avslutter med et typisk søndagsbilde. Ha en flott uke, dere!


 

Jeg elsker deg!

Det var da voldsomt, tenker du kanskje. La meg forklare: Det var fredag ettermiddag og døra til jobben svuppet igjen bak meg. Jøss! Det var varmt ute?! Inne var det nemlig en anelse friskere temperatur enn ute i den virkelige verdenen. Kollega Vivi nøs, kollega Jon spurte om det var litt kaldt i dag, og kollega Kathrine sa at det var kaldt på tottæne. Altså "tærne", for deg som ikke er fra byen ved fossen. Jo altså - ute. Åsså var det bare rett inn i Volvo´n til gubben som er avhengig av aircondition. På med jakka. Men når vi etter en time svinger inn på skogsveien vår......ved søplekassene......er det ned med rutene og av med radioen. Vi må høre på Bullar´n. Og inn sviver duften av varme trær, nyslått gress, noe honningaktig noe og noe lakrisaktig noe. Og kløver og sånne små rare lilla "tærtær", og de små gule hvor humlene sitter. Ute i åkeren stikker det opp to røde lugger, og traneparet ønsker oss velkommen med de innstendige trompetlydene sine. Vi er hjemme, og det er helg! Jeg kan ikke vente med å få av meg BH´n! Det er alltid førstepri, etter skoa. Opp med dørene i torpet, og inn med naturen. Og for sikkerhets skyld setter jeg meg ned på alle fire utenfor huset; midt mellom humlene og de gule og lilla. Legger panna og nesa ned i gresset, og visker inderlig: "Jeg elsker deg!". Og akkurat da kjenner jeg at jeg tilber denne lille flekken i verden som heter Bullaren. Det er svært lite som er en selvfølge i dette livet. Vær takknemlig er søndagens oppfordring. Fortsatt god ferie, dere. :-)



Ser du avtrykket etter nesa?


Den mye omtalte veien til søplekassa.

Søndagstur i nærmiljøet

Vi er så heldige å få bo i jordas navle :-) Vi har kort vei til det meste, syns nå jeg. I dag, for eksemple, skulle vi på kafé. I gratistidningen Björklövet kunne vi lese at det var gårdsbutikk og servering rett nedi gata; dvs 30 minutters kjøretur mot Lysekil. Vi fyrte opp Volvo´n og la i vei. Svingte til høyre før vi nådde Lysekil, og fulgte skiltene til Röe gård. Ille fint sted! Vi tenkte at her skulle vi finne et lite sted som kanskje serverte en kopp kaffe med noget attåt. Så feil vi tok. Jeg har aldri smakt en så jæ... god "sillsmörgås" før. Vi må inn på pornosjargongen for å beskrive opplevelsen av hjemmebakt filmjölksbröd med en tøtsj av mørk sirup. Den nær 20 cm lange skiva var fylt opp og toppet med nypotet, egg, store mengder fersk sild, rødløk og en real dæsj rømme på toppen. Dette var nesten en middag. Åsså kakedisken, da!? Jeg kunne blitt her resten av dagen. Jeg var så overveldet at jeg glemte å ta bilder av hele greia. Tror dere bare skal legge neste søndagstur dit. Sjekk ut nettsiden som til og med har oppskriften på dette syndig gode brødet. Sukk.......
Siden dette ser ut til å bli fast innslag utover sommer og høst, måtte det gå som det gikk - se bildet. Jada, Tone, du har rett. Det er BARE å begynne å trene.

Jeg må innrømme at det ikke har blitt så mye planting og dyrking de siste dagene. Men la meg få presentere verdens fineste "Ernstbord" for utebruk. Det er så kjekt å ha sin helt egen Ernst (altså - Ronnie) som kan lage benker og bord og brygger og alt det rare en kvinne kan ønske seg. Og vet du ikke hvem Ernst er, kan du ta en titt her. Legg merke til de friske lupinene som ligger nonsjalant henslengt på bordet.

Og ellers går livet sin vante gang. Det er fem fulle arbeidsuker til ferie. Og hver eneste arbeidsdag i disse fem ukene skal jeg nyte kjøreturen gjennom Bohuslän for å komme til jobb. Og hver eneste arbeidsdag skal jeg glede meg til å komme hjem. Den lykken har jeg aldri opplevd før, for de andre stedene jeg har bodd har faktisk ikke betydd en døyt for meg. Trevlig semester allihopa!


Tidlig morgen i Bullar´n.

Men åssen får jeg det bonderomantisk?!

Jeg er lissåm fortsatt litt opphengt i disse blomstene, jeg da. Hortensiaen likner ikke en gang på munke-hortensiaen fra forrige innlegg, og pelargonia´n truer fram tørre blader så fort den ser meg. Det går greit når mamma er her for å stelle litt når vi er på ferie, men så fort jeg overtar omsorgen sjøl, så er det rett ned i knestående. Det er som om blomstene får en akutt P02-diagnose; "psykisk ubalanse situasjonsbetinget", for den uinnvidde. Og hva er botemiddelet, da? "De er jo så enkle", kvitrer damene rundt meg. Nei! Det er de f... ikke! Jeg sto her på alle fire og stirret på hortensiaen - som fortsatt er rosa, i alle fall. Hva vil du, snerret jeg. Og gikk for å google. Ska´kke ha direkte sollys, sier skjermen. Aaaaaa! Jeg flyttet den innunder grana, men tror du at det endret noe? Jeg klipte litt her og der, ga´n gjødsel, godsnakket og ba om unnskyldning. Neida, like tufs og brun i kantene. OK, da sjekker vi hvordan kruspersillen vokser. Jeg hadde klart å tyne fram små, tynne spirer med noe som liknet en grønn krusedull i enden. JA! Jeg får det til! Jeg er bonde! Men så kom rådyret. Eller haren. Eller det jæ... ekornet. Borte var kvasten. Ved siden av de suisidale markjordbærene. Ærlig talt!

Var ingen annen løsning enn å sette seg til med tekoppen
og knipse en selfie eller to...



God sommer! Jeg gir meg ikke. Om du ikke vil blomstre, så skal du jaggu.....Bare vent! Det SKAL bli romantisk her! Det skal bugne! Sommar med Ernst og Mandelmanns gård - I´ll be back!

Ja, så var det den himmelfalne munken, da.

I forrige innlegg nevnte jeg at det skulle komme mer om munken på Evangelistria kloster på Skiathos. I løpet av de siste 12 årene; fra første gangen jeg besøkte klosteret, har jeg aldri sett en eneste munk der. Prestene sviver rundt, vaktmesterne feier og steller, gutta i butikken smiler og selger, men en lys levende munk har jeg aldri møtt i dette klosteret. Ikke før denne skjebnesvangre dagen i 2015. Og jeg klarer ikke å legge det bort. Slik var det:

Gubben og jeg parkerte den lille røde leiebilen nedenfor smijernsportalen og det steinlagte inngangspartiet. Lydene er som de pleier - sirisser knirker, hanen galer oppi åssiden, løvtrærne rasler forsiktig i Meltemi-vinden. Lyden av fred og ro. Høy himmel og utsikt til Egeerhavet lang der nede i vika. Klosteret ligger høyt oppe på nordøstsiden av øya, nøye utvalgt sted som alle turister bør besøke.
Vi tusler opp mot inngangen, og imot oss kommer jaggu presten og en MUNK! En lang og tynn og helt ekte kappekledd munk kommer trillende på ei trillebår. Han ser avslappet og fredelig ut. Og jeg blir lissåm litt blid, før jeg blir pinlig klar over BH-valget min akkurat denne dagen. Under den tynne hvite toppen min har jeg "inne-BH´n" med en svært uheldig jojo-effekt. Jenter vet hva jeg mener. Puppa hoppet ufrivillig opp og ned i takt med steget. Og der! Der så munken det! Haka hans faller, store forskrekkede øyne fester seg på brystpartiet mitt, deretter stirrer han meg inn i øynene. Sekundene går. Det er flere meter mellom oss. Og puppa spretter opp og ned som om det skulle være hovedoppgaven deres. I det vi passerer hverandre sier jeg: Jasou, ti kanis? Hei, hvordan har du det? Og jeg blir så flau. Han svarer ikke, men skynder seg forbi med halvåpen munn og desperate øyne. Vi går noen meter i stillhet før jeg hvisker til gubben: Ødela jeg alt for ham nå? Og svaret kommer kontant: Jepp!
Jeg hadde aldri trodd at mitt første møte med en munk skulle bli så ...puppefiksert!!


Kjære Jomfu Maria; jeg mente det ikke sånn!


32 gr i skyggen og langermet genser. Jepp!
Best sånn, ja.

Slappe blomster og himmelfalne munker

Jeg sitter her og lurer. Borti veien ved søplekassa. Hva er det jeg gjør med pelargoniaen som får den til å bli litt slapp og trist? Den oppfører seg som en sliten NAV-ansatt; litt lut i skuldrene med lett gjenkjennelig PC-bøy i nakken. Rosa i toppen, vissen i kantene, men du ser at det er sterk livsvilje i "underekstremitetene", som vi stadig leser i avdelingen min. Og jeg sitter nå en gang borte ved søplekassa og grunner over dette.
Og trur du ikke at gressløkbedet kun kom med "gress" og ingen "løk"! Hva er dette for landliv? Hvor ble det av frøene? Skal det ikke automatisk spire? Eller er døm bare kjipe? Må jeg rett og slett kjøpe gressløk på ICA Nära og plante oppi frøene som ikke vil spire?
Markjordbærene derimot, de gror som hybelkaniner. Tjukke grønne kladder med små hvite blomster på. Men ingen røde bær. Skulle det ikke ha vært røde bær nå? Eller når komme de egentlig?
Men sommereng - DET har jeg dreisen på! Jeg sitter bare der med tekoppen, brilla nedpå nesa og ser på. Opp spretter det smørblomster, sukkertopper, blåklokker og forglemmegei. Og prestekrage og akeleier og masse annet vakkert. Og humlene flyr lykkelige og smilende fra blomst til blomst.....Ja, de smiler. Jeg kan se det lang vei. For Bullar´n ä bäst - også om sommeren. Hurra for livet, nå er det straks midtsommar. Og er det noe svenskene kan.....

Syns du ikke at pelargoniene mine ser slappe ut, sier du? 
OK, disse HORTENSIAENE stelles av munkene på Evangelistria kloster på
Skiathos. Kan det være at kyskhet gir perfekte blomster?!
Mer om munken i neste innlegg.

Er dere klare for litt alvor?

Jeg satt i bilen på vei hjem her forleden. Jo nærmere jeg kom Bullaresjøen, jo mer fårete ble gliset. Og når det kom en bil imot, måtte jeg lissåm legge ansiktet i de rette "jeg kjører bil og er en voksen ansvarlig kvinne"-foldene. Som sikkert flere har skjønt, så er meningen med livet å bo nettopp her! Og da kom jeg til å tenke på en ganske alvorlig novelle som jeg skrev influert av mitt tidligere byliv. Og nå snakker vi Oslo. Jeg trivdes der også, men det var i et annet liv. Åsså blir jeg litt påvirket av de mange sakene som jeg jobber med i den "andre jobben". Folk er ensomme, savner noen, klarer ikke å ta kontakt osv. Triste skjebner som kanskje særlig finnes i byene våre? Ikke lett å skulle finne sin plass i 2017.
For deg som ikke ønsker å lese novellen - kos deg med bildet under (ser du hesten?):

 

Hvis du gikk den andre veien

1

Knusktørt høstløv virvler manisk rundt henne. Forsiktig sparker hun i en sammenrasket haug, og et gulbrunt blad hviler et øyeblikk på foten hennes. Sene solstråler slipper snart taket i den mørke luggen. Lufta i parken er forfriskende. Hodet hennes trengte en grundig luftetur, men likevel hjalp det lite, det hvilte fortsatt tungt på skuldrene hennes. Veggene i leiligheten var truende nære i dag. De trykket henne ned og pusten gikk tyngre. Hjertet flagret rett innenfor den brune genseren, og truet med å gi henne den iskalde sammentrekningen i hodet. Den som alltid kom først. Før tankene raste av sted med henne. Hun forsøkte å løfte dem, lære dem å fly, lære dem å lytte til kraften hennes, men det endte med at hun rev til seg jakken for å komme unna. I hvert fall for en kort tid. Et pusterom. En flukt.

Hver søndag går hun runden sin i parken, men i dag er det onsdag. Parken er annerledes på onsdager, tenker hun. Andre hunder, andre mennesker. Yngre par med fargerike klær. Stripete skjerf flettet i hverandre. Smilende, skravlende, glødende av liv. Ansiktet hennes er alvorlig. Hun er taus. Hun er alene. Pusten blir ujevn et øyeblikk under de høye trekronene. Stille tusler hun videre og tørker lavmælt vekk det våte på kinnet.

Der den asfalterte veien ender, eller kanskje begynner, ved den staselige, svarte smijernsporten, raser bilene forbi. Røde og grønne, blå og hvite. Inne i bilene sitter ansiktsløse, mørke skygger.  Kjønnsløse vesener som rir gummihjul i høy hastighet. Alle skal de hjem til noen. Hver dag den samme veien. Hun svinger som vanlig til høyre. Etter to skritt stanser hun. Sakte snur hun seg mot venstre. Hvorfor går hun aldri en annen vei? Det pumper i tinningen, og huden mellom skulderbladene snurper seg. Kanskje hun kan..? Men det er onsdag. Det hadde vært enklere om det hadde vært søndag. Byen pleier å være roligere da, tryggere. Like fullt, det er noe som trekker i henne. Lysten ligger i føttene og ikke i hodet. Langt der framme rager husveggene. Skyter til værs som freidige tenåringer. Med måteholdne skritt begynner hun å gå mot dem.

Ved det store krysset, der trikkene, bilene og menneskene møtes, står hun stille en stund. Huden hennes lukter på byen, hører lydene dens. Skeptiske øyne betrakter det kaotiske lyskrysset. Hun følger strømmen nedover mot sentrum. Handlegaten lever og bukter seg foran henne. Barn og voksen hånd i hånd. Mennesker med skrikende handleposer i neven. Bag over skulderen. Overveldet av byen og tempoet haster hun nedover gaten og bestemmer seg for å stanse ved en kaffebar. Kaffe er trygt, men en kaffebar? Et sted med koder hun ikke har knekt ennå.

Hvor setter jeg meg, tenker hun.

Hva ber jeg om?

Bestiller jeg ved disken eller kommer noen til bordet?

Har koppen hank?

En kollega hadde fortalt om sugerør i den varme kakaoen og hjerte i melkeskummet. Hun later som om hun venter på noen på utsiden, mens hun forsøker å se hva kundene der inne gjør.

- Jeg skal bare ha en kaffe, sier hun lavt til seg selv. - Bare en vanlig kaffe.
Nei, dette går ikke, tenker hun. Hun snur seg raskt og går. Tre meter. Seks meter. Stanser. Går tilbake. Kikker forsiktig gjennom vinduet igjen. Magen kaster seg bakover, hun biter raskt på fingerneglen, strekker ut hånden og åpner døren.

2

Innenfor døren stiller hun seg i køen og søker etter et ledig bord i et hjørne. Hendene fikler med det unnselige, grå skjerfet. De faller ikke til ro. Hun knyter dem hardt i kåpelommen. Presser dem mot lårene for å kontrollere bevegelsen. Vaglet ved vinduet sitter en mann med lyse krøller og smiler. Hun snur seg bort. Og snur seg tilbake. Han smiler fortsatt. Og vinker. Ingen rundt henne reagerer. Hun tar kaffen sin og sikter inn en stol ved veggen.

- Hei, Maja! Kom og sitt her, da, sier mannen.

Navnet hennes treffer veggene og de andre gjestene. Det blir varmt. Altfor varmt.

- Du kjenner meg ikke igjen, spør han.

Det glade ansiktet har rynker ved øynene.

- Ikke helt, tror jeg, svarer Maja og løfter på luggen.

- Det er jo meg, jo, lillebroren til Anna, sier han og klemmer henne.

Armene hans. Rundt henne. Ansiktet hennes rødmer. Det er mange år siden klemming.

- Så fint å se deg igjen, Maja, sier han. - Hjemme på besøk?

- Nei, jeg?..har bodd her hele tiden, jeg, svarer Maja.

- Men fortell da! Hva driver du med? Hvor bor du hen? Hvorfor ser vi deg aldri?

Maja nøler, men bestemmer seg for å sitte ned et øyeblikk og prate. Hun treffer ikke så mange mennesker utenom jobben. Og veldig sjelden menn med lyse krøller.

To ?kaffelatter? senere har Maja kneppet opp jakken, hun sitter framoverlent og kjenner at det er godt å prate. Ute skinner solen selv om det er mørkt. Vinteren ser ut til å la vente på seg. En lang rekke vakre høstdager ligger foran henne. Broren til Anna, Anders, foreslår felles turer. Øynene hans glitrer mot henne, mens mønsteret på skjorta lever som hundehvalper i parken. Midt i den andre kaffekoppen blir Maja invitert på middag. Han vil være sammen med nettopp henne. Champagneboblene langs ryggraden får Maja til å le.

- Tenk så lite som skal til, sier Maja. - Høyre eller venstre er et viktig valg.

De oppriktige øynene treffer fortsatt noe inne i Anders. Han ler og husker at dette er Maja. Rare utsagn og underlig tankespinn. Noen ganger blir én setning fordelt på to dager. Andre ganger henger store og viktige ord i lufta mellom dem.

Anders har savnet kveldene med tekoppene. Hun ? uoppnåelige. Han, lillebroren, som sikkert var en pest og en plage. Banket på søsterens dør, og fant unnskyldninger for å buse rett inn. Visste at Maja var dyktig i fysikk og tryglet henne om leksehjelp. Bustete, mens han tørket håndflatene og forsøkte å komme nær henne.

Maja er varm i hodet og tenker på alle kveldene med tekoppene. Unge, glade, pene, omsvermede Anders. Helt annerledes enn henne, men likevel en av få hun stolte på. Egentlig oppfattet hun alle som helt annerledes enn henne. Tidlig kjente hun at noe var annerledes. Hun lo ikke når andre lo, og trodde at kroppen var tom for humor. Ansiktet hennes var alvorlig, og hun forsto at andre holdt seg unna. Det var så mange tunge tanker som måtte tenkes. Noen ganger måtte moren forklare læreren at Maja var ?litt uggen i dag, du vet, hun er liksom så skeptisk til de andre?. Det var alt moren ville si. Og gjøre. Moren fikk migrene når ordene til Maja ville ut. Etter morens død forsto Maja at hun måtte prate om det. Livet var blitt bedre nå, men hun slet med å være ute blant folk. Det som hjelper deg er noen ganger det som tapper deg. Men i dag, i dag kjentes alt helt riktig.

Og der i kaffebaren løsner grepet. Den krumme ryggen har rettet seg, og gåsehuden sildrer under olabukselårene. Maja tenker på de dystre veggene i leiligheten, og ser dem for første gang som det de er. Triste, slitte vegger. Hun bestemmer seg for å tapetsere i glade farger. Det skal hun gjøre! Det er hennes valg, og det er hun som tar det. Men først skal hun drikke kaffe ? av en kopp som er helt fri for hank.

Den som hastig passerer vinduet ser to glade, gestikulerende venner. Kanskje et sammensveiset kjærestepar, vil noen tenke. To par strålende øyne og en rosa munn som lager bevegelser. Armene hennes lå lenge i fanget, men nå forteller de aktivt om noe som tar stor plass. En pekefinger i været, to åpne håndflater, plutselig klemt mot brystet. Hun berører armen hans forsiktig, han smiler betatt til henne. Hvis du tusler forbi i det rette øyeblikket, da han lener seg mot henne for å stjele en serviett, ser du at disse to har noe sammen som lover godt. Og midt i storbymylderet, på en kaffebar, kan noe uventet kimen til ro og trygghet ligge.

3

Der den asfalterte veien ender, ved den staselige, svarte smijernsporten, raser bilene forbi. Røde og grønne, blå og hvite. Inne i bilene sitter ansiktsløse, mørke skygger.  Kjønnsløse vesener som rir gummihjul i høy hastighet. Alle skal de hjem til noen. Hver dag den samme veien. Hun svinger som vanlig til høyre. Etter to skritt stanser hun. Et sug over ryggen. Det er som om noe trekker henne den andre veien. Hvorfor går hun aldri en annen vei? Hun snur seg, men forstår ikke hvorfor hun skulle endre den trygge rutinen. Gudene vet hva som kan skje hvis hun velger en annen rute. Hun surrer det grå skjerfet tettere om halsen og tusler hjem til den tomme leiligheten.

Hands on med hønene

En vakker onsdag i mai skulle vi ha "fagmøte" på gården til kollega Steinar. Med potetsalaten under armen og gårdsstøvla i sekken, ankom vi Varteig i strålende solskinn. Vi var så langt nord i Sarpsborg at jeg begynte å terpe nynorske gloser. Målet for noen av oss var å kose med dyra. Jeg er inne i hønefasen min - i tillegg til elg - og hoppet og spratt rundt Steinar for å få innpass i hønsegården. Og det var så bra! Nysgjerrige høner og stolte haner. "Kan jeg kose? Kan jeg kose?" Og Steinar var raus og slapp meg......laus:-) Jeg krabba rundt på alle fire, nærmet meg den utvalgte høna veeldig forsiktig, lokket med grønt i neven, men nei, like skeptisk. Og kollega Marianne syntes at det fikk være måte på til bysommel, grep tak i høna og lempa´n opp i armene mine. Takk, Marianne, jeg fikla nok litt for mye, men jeg er ikke helt vant med fjærkledde vesener, og følte at jeg invaderte livet til høna. Marianne fnøs. Se utviklingen nedenfor:

(Legg merke til avstanden kollegene holder i bakgrunnen!)

Ille fornøyd med høna i favnen. Om jeg ikke husker feil er det en Orpington. Steinar, er det en Orpington? Det gikk litt i surr utover ettermiddagen, med karbohydrater, quiz og en skravlete hønseflokk......ja, altså kollegene mine. Men atter en gang hadde jeg lært noe nytt; snittvekt på egg, hva som bestemmer fargen på eggene, hvor mye fôr ei høne skal ha, og masse annet som gjør seg på landet. Ekskursjoner er ikke som før i tia, gett. Det er så mye bedre i voksen alder. Neste nå er grisunger og lam. Men først skal jeg sitte på verandaen bak huset, drikke te, nyte stillheten og blomstringen. For jeg har nemlig ferie!

God mandag, dere. Lukk øya og tenk på fedrelandet.

Endelig skal vi snakke om elg!

Det er mange uker siden jeg hadde planer om å innvie dere (mer) i min vidunderlige elgeverden. Som mange vet har jeg vært lidenskapelig opptatt av elg siden jeg ble kjønnsmoden........ble det bare helt feil!?! Altså, jeg fattet stor interesse for elg da jeg var i begynnelsen av tenåra. Ikke vet jeg hvorfor, og ikke vet jeg hvordan; det bare var der en dag: "Jeg må kose med elg!". Store gråbrune dyr med allverdens tid, og en genuin lukt av skog; mose og gress. Ja, da tenker jeg ikke på disse gropene som oksene ruller seg i under brunsten. Godt at ikke menneske-menn ruller seg i egen urin for å tiltrekke seg en potensiell kjæreste. Skjønt - en kan jo lure på hvor enkelte menn har kjøpt parfymen sin. Eller har´n rett og slett hatt et uhell på toalettet? Hver sin lyst.
17. mai ble tilbragt på alle fire..........................(slutt å tenke koffert). Det vil si at mor Hälga i elgparken hadde født tvillinger dagen i forveien, og da er det ingenting som får meg til å trekke i finstas for å være sammen med en bønsj mennesker ute i gatene. Turen gikk altså til Ed for å være så nær de nyfødte som mulig, og da må du ned på alle fire. Og mor Hälga viste fram og tygde banan etter den forholdsvis enkle fødselen. Var ikke mye dramaqueen der, nei. Kua føder som om hun ikke gjorde annet; høyt hevet hode, et utstrakt venstre forbein og plupp! Der var kalven ute. Og i gresset lå verdens vakreste rødbrune "guttunge" og sov fredelig. Den lille babykua - altså, jenta - lette etter puppen. Og så kommer spørsmålet, Anne Marie: Føder elgen eller kalver den? Det må vi ta en prat om på jobben i morra.
Slik ser et ferskt elgebarn ut:

Og da var tiden inne for å feire med litt godis. Det var tross alt 17. mai. Hvis Tone kan holde for ørene nå............Jeg sto foran kakehylla på ICA Nära - det er altså nærbutikken vår - og funderte på disse sjokoladecroissantene som er så gode at jeg kunne ha gitt bort gubben for evig tilgang til bakverket. (Ja, jeg elsker deg, mannen min!). Hver gang jeg har kjøpt én, så er det aldri nok. Hvor mange må jeg egentlig spise for å kjenne at nå er det nok? Jeg kjøpte tre, spiste dem, og kjente at joda, det var ikke så gæli´ med tre på rappen. Åsså ble det en båtis etterpå, åsså litt potetgull og en Pepsi Max. Åsså en dotur, for det skal jo ut igjen. Åsså satt jeg der, da, og skulte bort på vekta borti kroken. Den var full av støv. Jeg trenger ikke veie meg når valka bretter seg ut over lårene når jeg sitter på do. Eller, den gjør ikke det ennå, men den nærmer seg faretruende. Og der og da kjente jeg at det holder nå. Tone, jeg er tilbake i rute. Den slappe stilongsen skal ikke lenger henge i rumpa. Den skal fylles med muskelstinn bakende og flat mage, der jeg løper lett som en gaselle bortover skogsveien med søpleposene høyt hevet. Men så kom lørdagen.....

Med nyklipt gress og friske pelargoner (pelargoniaer?) i vinduskarmene, nygravd dam med brygge(!) i hagen, og alle de andre rare tingene to mennesker på landet kan finne på, sier vi god kveld her fra Bullaren. Vi hörs!

"Piken på veien"......eller "Line går i søpla igjen"

Jeg vandret blid og fornøyd bortetter skogsveien vår, på vei til søplekassa igjen. Nynnet og sang, og lurte på om jeg, hvis jeg virkelig forsøker, kan ha en sangstemme der inne et sted. Sola var på vei ned, og ingen naboer eller turgåere i sikte. Jeg økte volumet en smule, men fikk et skjærende skrik til svar fra skogen. Greit! Ikke sangstemme, nei. Når til og med kråka eller nøtteskrika, eller hvem det nå var, sier i fra på den måten, tar jeg et hint. Jeg tuslet videre og slang med søpleposen, pratet med anda nedi Grimåen - den lille elva som snegler seg gjennom åker og eng - og var generelt tilfreds med livet. På vei tilbake stanset jeg midt på veien for å gjøre noen yogaøvelser. Det var tross alt stille og rolig, fuglekvitter og klukking fra bekken. Jeg samlet hendene på brystet og lukket øynene. Strakk armene mot himmelen, la vekten over på høyre bein og spredte armer og venstre bein ut i stjerneformasjon - "Halvmåne" på yogaspråket. Sånn går nu dagan, tenkte jeg for meg selv, og konsentrerte meg om pusten. Jeg viet lite oppmerksomhet til den slappe stilongsen min eller valka som glippet fram over linningen. Eneste publikummer var jo bare anda. Ikke hadde jeg BH heller, noe som gjorde at tyngdepunktet forskjøv seg litt. Jeg vagget framover og fortsatte turen.
Det er ganske godt å tusle rundt nedpå skogsveien. Det er noe med fraværet av alt det vanlige; mennesker, sykler, biler, hunder, ståk og støy. Det er bare gjennomgripende godt å være. Være bevisst at vi klarer oss med lite, sette pris på det enkle, fundere på hvordan det går med den gamle peonbusken som plutselig dukket opp midt på plenen. Blir den rosa eller lilla? Og hva med uglene som flyr inn og ut av den gamle låven? Bor de der eller skjer det noe annet spennende? Det kan gå helt rundt for en ateist når jordas store og små undre hopper opp og smekker deg på nebbet. Sæætææn, jeg er glad for å bo i Bullar´n!!

Ha en heidundrande uke, folkens. Det er forresten plass til flere her i bygda; kanskje noe å tenke på?

Jeg vil gjerne fortelle om høna mi

Dvs jeg har ikke høner ennå, men det er en fin tanke å kanskje kunne ha noen høner her på tunet etter hvert............(du trodde ikke i fullt alvor at jeg skulle snakke om "høna" mi!?!).
Egentlig satt jeg her og funderte på hvordan det går med humlene og biene. Humle er en bie, sånn at det er sagt. Det er ikke bare bare å være humle i en verden som ikke er humlevennlig. Dersom du ser humler eller bier - pris deg lykkelig. Disse flyvende dottene har begynt å forsvinne for oss, og det er en alvorlig sak for menneskeheten. Ta deg noen minutter og tenk gjennom hva de faktisk bidrar med. Og når du har tenkt ferdig; gå til innkjøp av sommerengblomster. La gressklipper´n stå, la blomstene vokse vilt. Og plant noen bærbusker og frukttrær. Og her sender jeg noen tanker til kollega Monika som hadde to fine tujaer - som ikke er spesielt humlevennlige - og som var så heldig at naboen skamklipte begge trærne. Barberte nedentil som to palmer i solnedgang. Monika; en ypperlig mulighet til å høvle ned skiten og plante noe som trekker til seg naboer vi virkelig vil ha: humlene!

Da var vi tilbake til tema "høner". Jeg, for eksempel, som sliten NAV-ansatt, kunne godt tenke meg å jobbe med høner. Jeg tenker at det ville ha vært hyggelig å kunne ha en hønsegård, kose litt med dem, lene seg tilbake og pludre litt, selge egg, men jeg ser problemet med hønsehold siden:
a) Høner kan bli 10 år, men de verper kun i noen få år
b) Alle hønene min skulle få leve ferdig livet sitt i ro og mak etter verpealder
c) Høner kan få plager med både benskjørhet og egglederbetennelse
d) Da trenger høner veterinær
e) Det ville ha blitt et svare leven med så mange gamle høner som kanskje...
f) ....ble i så dårlig form at de måtte bo inne med jevn temperatur og spesialkost
g) Og "inne" måtte være i bolighuset siden hønsehuset er altfor utsatt for vær og vind
h) Til slutt så sitter jeg der med 90 høner og kun tre i verpealder

Hm...Lurer på om jeg må ta en prat med kollega Steinar og høre hva han tenker om høner og sånt. Og må jeg ha en hane? Må høner ha hane for å legge egg, eller bare legger de egg? Må hanen bare trå til når det skal bli kyllinger? Og hvordan vet vi at akkurat dette egget ikke er "befruktet" og skal bli kylling? Spiser vi "egg"-egg, Ann Helene, eller spiser vi kyllingembryo i en meget tidlig fase? Tenk litt på det, du. Ble litt verre å svelge det bløtkokte på søndagsmorra´n nå, ja.

Men fra egg til rede. Det er straks leggetid her i Bullaren, og jaggu ble det solnedgang i dag også. Beveren borte ved søplekassa har felt nok et tre, ekornet har gitt opp kampen med fuglehuset, vi har tatt tilbake verandaen, og jeg skal google hønseraser før jeg legger meg. Holder en knapp på silkehøns - store hvite bomullsdotter på plenen. Sammen med humlene. Natta, alle!

Ekorndressur - sææærlig!

Joda, ekorn er søte. Buskete øretufser og hale, store bedende øyne og små hender som niholder på velsmakende frø. Frø som er beregnet på småfuglene. Som sitter skremt skjelvende oppi treet på trygg avstand fra det røde lynet som raserer fuglefrøhuset. Den første dagen med ekornbesøk på fuglebrettet - det vil si, rekkverket på verandaen - var vi helt sånn: "Næææ! Seee! Ekoooorn!". Vakre små skapninger som tygger med bulende kinn bare én meter unna oss. "Ååå, vi er heldig som bor så tett på naturen, kjæresten min!". Neste morgen var det blanke røde frøhuset borte. Tauet var gnagd over, og langt innunder verandaen lå noe som liknet på det gamle Blitzhuset i Oslo. Og selvfølgelig helt tomt for mat. Selgeren hadde rett - villfuglblanding er populært. Huset bar preg av at det var slept fem meter i våt sand og høsttørt løv, vindusrammen var revet av og taket lå halveis begravd ved siden av. Ekornet har jaggu biceps som en potent 18-åring, og vet å bruke dem. Men vi børstet av den verste møkka, bandt det fast på nytt. "Kom igjen, lille fugleskremsel, vi gir oss ikke.". Neste morgen hang huset der på skeive, og ekornet - som vi antar er en ungkar etter rotet å dømme - hadde tømt det nok en gang, og lagt igjen "visittkortet" sitt. Det er altså ikke frø det du ser på rekkverket.

Og sånn gikk nu dagan..... Huset så mer og mer herjet ut, ekornet fikk overta det, og vi dro avgårde for å kjøpe et nytt til fuglene. Blåøyde returnerer vi hjem, henger det nye opp i bjelken, og venter på bokfinken og vennene hans. Det gikk nøyaktig 7 minutter, og der henger den lille f... igjen! Jeg strener ut på verandaen, sier med streng stemme to skritt unna: "Erre mulig å la fugla få komme til?!". Som du ser er Korre (kort for "ekorre") altfor opptatt med å ignorere meg.

Hva gjør vi nå, æ? Hvor ble det av lange, slappe dager med tekopp og fugler på brettet, fugler på bordet, fugler på tøffelen til og med. Korre er helt "talk to the hand", lissåm. Hvor kom denne treåringen fra? Trassig. Egen vilje. Klare selv. Jeg vet ikke helt om jeg liker ekorn, jeg. Små skråsikre skapninger som lissåm bare ikke bryr seg.
Og ikke nok med det! Kollega Ann Helene sier at ekornbitt er fulle av dritt. Her snakker vi både stivkrampe og blodforgiftning. Altså - jeg kan ikke røske tak i det og bære det bestemt bort i treet der det bor.
Så da sitter jeg her på den siste dagen i april og lurer på hva i all verden Østfoldingene syter for. Akkurat som om en enslig ulv i tettbebygd strøk er en plage?! Nei, prøv ekorn, dere, før dere hyler opp om ulven. DA snakker vi dyr som hører hjemme i skogen og ikke på verandaen min.

Nyt kvelden med "Kokosnøtt i solnedgang"!

Nå skjer det lissåm ille mye her på landet

Det er ikke bare bare å holde seg til ett tema når livet på landet byr på mange opplevelser i løpet av kort tid. Jeg tror jeg begynner med kuene til bonden Anders. Og nei, jeg er ikke ferdig med kuer og sånt ennå.
Jeg sto og hang ved søplekassa her en dag, sånn midt i kirketiden. Noen ganger kan en lære mye om naboene ved å turtle litt rundt borti veien. Kuene på nabogården rauta med hysteriske topper. Enten er det fødsler på gang, eller så er bonden "elak med korna", tenkte jeg. Var det ikke litt sent å føde nå, funderte jeg, siden kuene til kollega Steiner hadde født for leenge siden. Ja ja, aldri godt å si hva kuene i Bullar´n driver med. Et par dager senere fikk jeg en gyllen anledning til å slå av en prat med bonden. Det viste seg at bonden bare har "tjurar". "Kun okser", sa jeg. "Åssen går det, æ?" Bonden inviterte på sightseeing i fjøset, og sannelig; der sto det 70 tause, vennlige okser i ymse farger. Ingen fødsler, ingen som hadde vært slem, kun okser som måtte på vekta. HA! Ikke bare bare for en okse heller, nei, å måtte veie seg før badesesongen. Men så mange protester, da? Og så høylytt?
Kollega Steinar kunne nok en gang gi meg ny kunnskap: Kuer rauter ikke under fødselen. Visste du det? (Men okser får angst når de ser vekta!)

#guttasomikkelikeråbliveid #oksenhaddelaaaangtunge

Og mens jeg tuslet hjemover i de nye gummistøvlene min, full av nye inntrykk, stanset jeg ved en av "röynings"-pinnene våre. Du vet, de pinnene som står i veikanten så måkebilen har noe å gå etter. Skal disse tas inn hver vår, eller åssen gjør vi det her på landet? Knall oransje og ikke det dugg naturtro. Nei, bort med dem. Det får bli neste helgs hovedoppgave. Er lissåm litt godt og, å gå disse 600 meterne og samle pinner. Teste ut veiarbeider-yrket som god motvekt mot NAV-jobbinga. Ingen som spør om noe, ber meg ringe tilbake, leger som vil ha møte, rapporter som er mangelfulle. Bare gå her i frisk Bullarluft og rykke opp pinner, mens musvåken seiler høyt der oppe, og ekornet henger i nærmeste tre og lurer på hva for en snodig en du er.

#vårheltegenrøyningspinne

Da har vi fylt opp frømaterne på verandaen, siden ekornet spiser opp all fuglematen, reddet unna ullpleddet som kjøttmeisen har lagt sin elsk på. Tatt inn utetørket vask med verdens beste lukt, sjekket at solnedgangen var som den skulle, og fyrt opp i bålpanna. Kvelden siver inn fra skogkanten, og vi sitter tett sammen ved bålet og er enige om at vi har investert i livskvalitet.
Og i morgen, mens jeg er på jobb, skal livet gå sin lugne gang på åskammen vår; granmeis og ekorn skal slåss om de samme frøene, dompapen skal fløyte svakt borti skogen, mens gubben skal tusle rundt på tunet i underbuksa - han skal nemlig ikke på jobb!!

#bålibullarekvelden
 

Påskemorgen slukker suget etter godis

I tilfelle kollega Tone - personlig trener og slavedriver - leser dette innlegget, har jeg ikke tenkt til å innrømme hvor mye godis jeg har spist i påska. Jeg nøyer meg med å si at grunnet karbohydrater hadde jeg så høyt blodtrykk at det pep i øra. Du kjenner igjen den nervøse prikkinga i fingrene grunnet sukkerinntaket? Den lett skvetne innstillingen en får til livet? Jeg skulle jo bare spise litt påskemarsipan.....og én til....og én til. Åsså var det jo lørdag midt inni denne påska, og da kunne det vel ikke være så farlig med litt potetgull? Og når mamma kommer på besøk med marsipankake, fordi det var påske, så sier vi vel ikke nei til det? Og innimellom alle Anton Berg-eggene hastet jeg opp og ned åkeren for å få ned blodsukkeret. Derettet løp jeg inn på badet for å sjekke om valkene hadde blitt mindre. Nei, det henger faktisk en "muffins" over bukselinninga fortsatt.
Og da er vi tilbake til kollega Tone, tvekroket av latterkrampe, da jeg fortalte om strandlivet på Skiathos forrige september. Se for deg: gubben med sin kjekke, lille kulemage ligger og slanger seg på solsenga. Jeg forsøker å smøre alle kroppens bulker med faktor 20, samtidig som jeg prøver å innta en slank positur på stranda. "Du har ikke smurt ut alt", sier han. "Hvor da?", spør jeg, vrir meg og gnir litt ekstra på sidene. "Ikke der", sier han - og så kommer det: "På den øverste valka."...............................HÆ!? Og denne karen giftet jeg meg med?! Livsløgner da, mann?! Og ikke nok med det - kollega Tone kan bare gjenta: "På den øverste valka", og jeg er tilbake på stranda, i bikinien, sammen med kjekkasen på solsenga, og neste Skiathostur er bare noen få uker unna. Og jeg har skulka påsketrening, og funnet allverdens unnskyldninger for å spise marsipanegg til det tøt både her og der. At jeg ikke lærer! Forresten - hvor har døm sånne heldekkende badedrakter med skjørt?


#verdensbesteostekakemensvierigang

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
hits