Søndagstur i nærmiljøet

Vi er så heldige å få bo i jordas navle :-) Vi har kort vei til det meste, syns nå jeg. I dag, for eksemple, skulle vi på kafé. I gratistidningen Björklövet kunne vi lese at det var gårdsbutikk og servering rett nedi gata; dvs 30 minutters kjøretur mot Lysekil. Vi fyrte opp Volvo´n og la i vei. Svingte til høyre før vi nådde Lysekil, og fulgte skiltene til Röe gård. Ille fint sted! Vi tenkte at her skulle vi finne et lite sted som kanskje serverte en kopp kaffe med noget attåt. Så feil vi tok. Jeg har aldri smakt en så jæ... god "sillsmörgås" før. Vi må inn på pornosjargongen for å beskrive opplevelsen av hjemmebakt filmjölksbröd med en tøtsj av mørk sirup. Den nær 20 cm lange skiva var fylt opp og toppet med nypotet, egg, store mengder fersk sild, rødløk og en real dæsj rømme på toppen. Dette var nesten en middag. Åsså kakedisken, da!? Jeg kunne blitt her resten av dagen. Jeg var så overveldet at jeg glemte å ta bilder av hele greia. Tror dere bare skal legge neste søndagstur dit. Sjekk ut nettsiden som til og med har oppskriften på dette syndig gode brødet. Sukk.......
Siden dette ser ut til å bli fast innslag utover sommer og høst, måtte det gå som det gikk - se bildet. Jada, Tone, du har rett. Det er BARE å begynne å trene.

Jeg må innrømme at det ikke har blitt så mye planting og dyrking de siste dagene. Men la meg få presentere verdens fineste "Ernstbord" for utebruk. Det er så kjekt å ha sin helt egen Ernst (altså - Ronnie) som kan lage benker og bord og brygger og alt det rare en kvinne kan ønske seg. Og vet du ikke hvem Ernst er, kan du ta en titt her. Legg merke til de friske lupinene som ligger nonsjalant henslengt på bordet.

Og ellers går livet sin vante gang. Det er fem fulle arbeidsuker til ferie. Og hver eneste arbeidsdag i disse fem ukene skal jeg nyte kjøreturen gjennom Bohuslän for å komme til jobb. Og hver eneste arbeidsdag skal jeg glede meg til å komme hjem. Den lykken har jeg aldri opplevd før, for de andre stedene jeg har bodd har faktisk ikke betydd en døyt for meg. Trevlig semester allihopa!


Tidlig morgen i Bullar´n.

Men åssen får jeg det bonderomantisk?!

Jeg er lissåm fortsatt litt opphengt i disse blomstene, jeg da. Hortensiaen likner ikke en gang på munke-hortensiaen fra forrige innlegg, og pelargonia´n truer fram tørre blader så fort den ser meg. Det går greit når mamma er her for å stelle litt når vi er på ferie, men så fort jeg overtar omsorgen sjøl, så er det rett ned i knestående. Det er som om blomstene får en akutt P02-diagnose; "psykisk ubalanse situasjonsbetinget", for den uinnvidde. Og hva er botemiddelet, da? "De er jo så enkle", kvitrer damene rundt meg. Nei! Det er de f... ikke! Jeg sto her på alle fire og stirret på hortensiaen - som fortsatt er rosa, i alle fall. Hva vil du, snerret jeg. Og gikk for å google. Ska´kke ha direkte sollys, sier skjermen. Aaaaaa! Jeg flyttet den innunder grana, men tror du at det endret noe? Jeg klipte litt her og der, ga´n gjødsel, godsnakket og ba om unnskyldning. Neida, like tufs og brun i kantene. OK, da sjekker vi hvordan kruspersillen vokser. Jeg hadde klart å tyne fram små, tynne spirer med noe som liknet en grønn krusedull i enden. JA! Jeg får det til! Jeg er bonde! Men så kom rådyret. Eller haren. Eller det jæ... ekornet. Borte var kvasten. Ved siden av de suisidale markjordbærene. Ærlig talt!

Var ingen annen løsning enn å sette seg til med tekoppen
og knipse en selfie eller to...



God sommer! Jeg gir meg ikke. Om du ikke vil blomstre, så skal du jaggu.....Bare vent! Det SKAL bli romantisk her! Det skal bugne! Sommar med Ernst og Mandelmanns gård - I´ll be back!

Ja, så var det den himmelfalne munken, da.

I forrige innlegg nevnte jeg at det skulle komme mer om munken på Evangelistria kloster på Skiathos. I løpet av de siste 12 årene; fra første gangen jeg besøkte klosteret, har jeg aldri sett en eneste munk der. Prestene sviver rundt, vaktmesterne feier og steller, gutta i butikken smiler og selger, men en lys levende munk har jeg aldri møtt i dette klosteret. Ikke før denne skjebnesvangre dagen i 2015. Og jeg klarer ikke å legge det bort. Slik var det:

Gubben og jeg parkerte den lille røde leiebilen nedenfor smijernsportalen og det steinlagte inngangspartiet. Lydene er som de pleier - sirisser knirker, hanen galer oppi åssiden, løvtrærne rasler forsiktig i Meltemi-vinden. Lyden av fred og ro. Høy himmel og utsikt til Egeerhavet lang der nede i vika. Klosteret ligger høyt oppe på nordøstsiden av øya, nøye utvalgt sted som alle turister bør besøke.
Vi tusler opp mot inngangen, og imot oss kommer jaggu presten og en MUNK! En lang og tynn og helt ekte kappekledd munk kommer trillende på ei trillebår. Han ser avslappet og fredelig ut. Og jeg blir lissåm litt blid, før jeg blir pinlig klar over BH-valget min akkurat denne dagen. Under den tynne hvite toppen min har jeg "inne-BH´n" med en svært uheldig jojo-effekt. Jenter vet hva jeg mener. Puppa hoppet ufrivillig opp og ned i takt med steget. Og der! Der så munken det! Haka hans faller, store forskrekkede øyne fester seg på brystpartiet mitt, deretter stirrer han meg inn i øynene. Sekundene går. Det er flere meter mellom oss. Og puppa spretter opp og ned som om det skulle være hovedoppgaven deres. I det vi passerer hverandre sier jeg: Jasou, ti kanis? Hei, hvordan har du det? Og jeg blir så flau. Han svarer ikke, men skynder seg forbi med halvåpen munn og desperate øyne. Vi går noen meter i stillhet før jeg hvisker til gubben: Ødela jeg alt for ham nå? Og svaret kommer konstant: Jepp!
Jeg hadde aldri trodd at mitt første møte med en munk skulle bli så ...puppefiksert!!


Kjære Jomfu Maria; jeg mente det ikke sånn!


32 gr i skyggen og langermet genser. Jepp!
Best sånn, ja.

Slappe blomster og himmelfalne munker

Jeg sitter her og lurer. Borti veien ved søplekassa. Hva er det jeg gjør med pelargoniaen som får den til å bli litt slapp og trist? Den oppfører seg som en sliten NAV-ansatt; litt lut i skuldrene med lett gjenkjennelig PC-bøy i nakken. Rosa i toppen, vissen i kantene, men du ser at det er sterk livsvilje i "underekstremitetene", som vi stadig leser i avdelingen min. Og jeg sitter nå en gang borte ved søplekassa og grunner over dette.
Og trur du ikke at gressløkbedet kun kom med "gress" og ingen "løk"! Hva er dette for landliv? Hvor ble det av frøene? Skal det ikke automatisk spire? Eller er døm bare kjipe? Må jeg rett og slett kjøpe gressløk på ICA Nära og plante oppi frøene som ikke vil spire?
Markjordbærene derimot, de gror som hybelkaniner. Tjukke grønne kladder med små hvite blomster på. Men ingen røde bær. Skulle det ikke ha vært røde bær nå? Eller når komme de egentlig?
Men sommereng - DET har jeg dreisen på! Jeg sitter bare der med tekoppen, brilla nedpå nesa og ser på. Opp spretter det smørblomster, sukkertopper, blåklokker og forglemmegei. Og prestekrage og akeleier og masse annet vakkert. Og humlene flyr lykkelige og smilende fra blomst til blomst.....Ja, de smiler. Jeg kan se det lang vei. For Bullar´n ä bäst - også om sommeren. Hurra for livet, nå er det straks midtsommar. Og er det noe svenskene kan.....

Syns du ikke at pelargoniene mine ser slappe ut, sier du? 
OK, disse HORTENSIAENE stelles av munkene på Evangelistria kloster på
Skiathos. Kan det være at kyskhet gir perfekte blomster?!
Mer om munken i neste innlegg.

Er dere klare for litt alvor?

Jeg satt i bilen på vei hjem her forleden. Jo nærmere jeg kom Bullaresjøen, jo mer fårete ble gliset. Og når det kom en bil imot, måtte jeg lissåm legge ansiktet i de rette "jeg kjører bil og er en voksen ansvarlig kvinne"-foldene. Som sikkert flere har skjønt, så er meningen med livet å bo nettopp her! Og da kom jeg til å tenke på en ganske alvorlig novelle som jeg skrev influert av mitt tidligere byliv. Og nå snakker vi Oslo. Jeg trivdes der også, men det var i et annet liv. Åsså blir jeg litt påvirket av de mange sakene som jeg jobber med i den "andre jobben". Folk er ensomme, savner noen, klarer ikke å ta kontakt osv. Triste skjebner som kanskje særlig finnes i byene våre? Ikke lett å skulle finne sin plass i 2017.
For deg som ikke ønsker å lese novellen - kos deg med bildet under (ser du hesten?):

 

Hvis du gikk den andre veien

1

Knusktørt høstløv virvler manisk rundt henne. Forsiktig sparker hun i en sammenrasket haug, og et gulbrunt blad hviler et øyeblikk på foten hennes. Sene solstråler slipper snart taket i den mørke luggen. Lufta i parken er forfriskende. Hodet hennes trengte en grundig luftetur, men likevel hjalp det lite, det hvilte fortsatt tungt på skuldrene hennes. Veggene i leiligheten var truende nære i dag. De trykket henne ned og pusten gikk tyngre. Hjertet flagret rett innenfor den brune genseren, og truet med å gi henne den iskalde sammentrekningen i hodet. Den som alltid kom først. Før tankene raste av sted med henne. Hun forsøkte å løfte dem, lære dem å fly, lære dem å lytte til kraften hennes, men det endte med at hun rev til seg jakken for å komme unna. I hvert fall for en kort tid. Et pusterom. En flukt.

Hver søndag går hun runden sin i parken, men i dag er det onsdag. Parken er annerledes på onsdager, tenker hun. Andre hunder, andre mennesker. Yngre par med fargerike klær. Stripete skjerf flettet i hverandre. Smilende, skravlende, glødende av liv. Ansiktet hennes er alvorlig. Hun er taus. Hun er alene. Pusten blir ujevn et øyeblikk under de høye trekronene. Stille tusler hun videre og tørker lavmælt vekk det våte på kinnet.

Der den asfalterte veien ender, eller kanskje begynner, ved den staselige, svarte smijernsporten, raser bilene forbi. Røde og grønne, blå og hvite. Inne i bilene sitter ansiktsløse, mørke skygger.  Kjønnsløse vesener som rir gummihjul i høy hastighet. Alle skal de hjem til noen. Hver dag den samme veien. Hun svinger som vanlig til høyre. Etter to skritt stanser hun. Sakte snur hun seg mot venstre. Hvorfor går hun aldri en annen vei? Det pumper i tinningen, og huden mellom skulderbladene snurper seg. Kanskje hun kan..? Men det er onsdag. Det hadde vært enklere om det hadde vært søndag. Byen pleier å være roligere da, tryggere. Like fullt, det er noe som trekker i henne. Lysten ligger i føttene og ikke i hodet. Langt der framme rager husveggene. Skyter til værs som freidige tenåringer. Med måteholdne skritt begynner hun å gå mot dem.

Ved det store krysset, der trikkene, bilene og menneskene møtes, står hun stille en stund. Huden hennes lukter på byen, hører lydene dens. Skeptiske øyne betrakter det kaotiske lyskrysset. Hun følger strømmen nedover mot sentrum. Handlegaten lever og bukter seg foran henne. Barn og voksen hånd i hånd. Mennesker med skrikende handleposer i neven. Bag over skulderen. Overveldet av byen og tempoet haster hun nedover gaten og bestemmer seg for å stanse ved en kaffebar. Kaffe er trygt, men en kaffebar? Et sted med koder hun ikke har knekt ennå.

Hvor setter jeg meg, tenker hun.

Hva ber jeg om?

Bestiller jeg ved disken eller kommer noen til bordet?

Har koppen hank?

En kollega hadde fortalt om sugerør i den varme kakaoen og hjerte i melkeskummet. Hun later som om hun venter på noen på utsiden, mens hun forsøker å se hva kundene der inne gjør.

- Jeg skal bare ha en kaffe, sier hun lavt til seg selv. - Bare en vanlig kaffe.
Nei, dette går ikke, tenker hun. Hun snur seg raskt og går. Tre meter. Seks meter. Stanser. Går tilbake. Kikker forsiktig gjennom vinduet igjen. Magen kaster seg bakover, hun biter raskt på fingerneglen, strekker ut hånden og åpner døren.

2

Innenfor døren stiller hun seg i køen og søker etter et ledig bord i et hjørne. Hendene fikler med det unnselige, grå skjerfet. De faller ikke til ro. Hun knyter dem hardt i kåpelommen. Presser dem mot lårene for å kontrollere bevegelsen. Vaglet ved vinduet sitter en mann med lyse krøller og smiler. Hun snur seg bort. Og snur seg tilbake. Han smiler fortsatt. Og vinker. Ingen rundt henne reagerer. Hun tar kaffen sin og sikter inn en stol ved veggen.

- Hei, Maja! Kom og sitt her, da, sier mannen.

Navnet hennes treffer veggene og de andre gjestene. Det blir varmt. Altfor varmt.

- Du kjenner meg ikke igjen, spør han.

Det glade ansiktet har rynker ved øynene.

- Ikke helt, tror jeg, svarer Maja og løfter på luggen.

- Det er jo meg, jo, lillebroren til Anna, sier han og klemmer henne.

Armene hans. Rundt henne. Ansiktet hennes rødmer. Det er mange år siden klemming.

- Så fint å se deg igjen, Maja, sier han. - Hjemme på besøk?

- Nei, jeg?..har bodd her hele tiden, jeg, svarer Maja.

- Men fortell da! Hva driver du med? Hvor bor du hen? Hvorfor ser vi deg aldri?

Maja nøler, men bestemmer seg for å sitte ned et øyeblikk og prate. Hun treffer ikke så mange mennesker utenom jobben. Og veldig sjelden menn med lyse krøller.

To ?kaffelatter? senere har Maja kneppet opp jakken, hun sitter framoverlent og kjenner at det er godt å prate. Ute skinner solen selv om det er mørkt. Vinteren ser ut til å la vente på seg. En lang rekke vakre høstdager ligger foran henne. Broren til Anna, Anders, foreslår felles turer. Øynene hans glitrer mot henne, mens mønsteret på skjorta lever som hundehvalper i parken. Midt i den andre kaffekoppen blir Maja invitert på middag. Han vil være sammen med nettopp henne. Champagneboblene langs ryggraden får Maja til å le.

- Tenk så lite som skal til, sier Maja. - Høyre eller venstre er et viktig valg.

De oppriktige øynene treffer fortsatt noe inne i Anders. Han ler og husker at dette er Maja. Rare utsagn og underlig tankespinn. Noen ganger blir én setning fordelt på to dager. Andre ganger henger store og viktige ord i lufta mellom dem.

Anders har savnet kveldene med tekoppene. Hun ? uoppnåelige. Han, lillebroren, som sikkert var en pest og en plage. Banket på søsterens dør, og fant unnskyldninger for å buse rett inn. Visste at Maja var dyktig i fysikk og tryglet henne om leksehjelp. Bustete, mens han tørket håndflatene og forsøkte å komme nær henne.

Maja er varm i hodet og tenker på alle kveldene med tekoppene. Unge, glade, pene, omsvermede Anders. Helt annerledes enn henne, men likevel en av få hun stolte på. Egentlig oppfattet hun alle som helt annerledes enn henne. Tidlig kjente hun at noe var annerledes. Hun lo ikke når andre lo, og trodde at kroppen var tom for humor. Ansiktet hennes var alvorlig, og hun forsto at andre holdt seg unna. Det var så mange tunge tanker som måtte tenkes. Noen ganger måtte moren forklare læreren at Maja var ?litt uggen i dag, du vet, hun er liksom så skeptisk til de andre?. Det var alt moren ville si. Og gjøre. Moren fikk migrene når ordene til Maja ville ut. Etter morens død forsto Maja at hun måtte prate om det. Livet var blitt bedre nå, men hun slet med å være ute blant folk. Det som hjelper deg er noen ganger det som tapper deg. Men i dag, i dag kjentes alt helt riktig.

Og der i kaffebaren løsner grepet. Den krumme ryggen har rettet seg, og gåsehuden sildrer under olabukselårene. Maja tenker på de dystre veggene i leiligheten, og ser dem for første gang som det de er. Triste, slitte vegger. Hun bestemmer seg for å tapetsere i glade farger. Det skal hun gjøre! Det er hennes valg, og det er hun som tar det. Men først skal hun drikke kaffe ? av en kopp som er helt fri for hank.

Den som hastig passerer vinduet ser to glade, gestikulerende venner. Kanskje et sammensveiset kjærestepar, vil noen tenke. To par strålende øyne og en rosa munn som lager bevegelser. Armene hennes lå lenge i fanget, men nå forteller de aktivt om noe som tar stor plass. En pekefinger i været, to åpne håndflater, plutselig klemt mot brystet. Hun berører armen hans forsiktig, han smiler betatt til henne. Hvis du tusler forbi i det rette øyeblikket, da han lener seg mot henne for å stjele en serviett, ser du at disse to har noe sammen som lover godt. Og midt i storbymylderet, på en kaffebar, kan noe uventet kimen til ro og trygghet ligge.

3

Der den asfalterte veien ender, ved den staselige, svarte smijernsporten, raser bilene forbi. Røde og grønne, blå og hvite. Inne i bilene sitter ansiktsløse, mørke skygger.  Kjønnsløse vesener som rir gummihjul i høy hastighet. Alle skal de hjem til noen. Hver dag den samme veien. Hun svinger som vanlig til høyre. Etter to skritt stanser hun. Et sug over ryggen. Det er som om noe trekker henne den andre veien. Hvorfor går hun aldri en annen vei? Hun snur seg, men forstår ikke hvorfor hun skulle endre den trygge rutinen. Gudene vet hva som kan skje hvis hun velger en annen rute. Hun surrer det grå skjerfet tettere om halsen og tusler hjem til den tomme leiligheten.

Hands on med hønene

En vakker onsdag i mai skulle vi ha "fagmøte" på gården til kollega Steinar. Med potetsalaten under armen og gårdsstøvla i sekken, ankom vi Varteig i strålende solskinn. Vi var så langt nord i Sarpsborg at jeg begynte å terpe nynorske gloser. Målet for noen av oss var å kose med dyra. Jeg er inne i hønefasen min - i tillegg til elg - og hoppet og spratt rundt Steinar for å få innpass i hønsegården. Og det var så bra! Nysgjerrige høner og stolte haner. "Kan jeg kose? Kan jeg kose?" Og Steinar var raus og slapp meg......laus:-) Jeg krabba rundt på alle fire, nærmet meg den utvalgte høna veeldig forsiktig, lokket med grønt i neven, men nei, like skeptisk. Og kollega Marianne syntes at det fikk være måte på til bysommel, grep tak i høna og lempa´n opp i armene mine. Takk, Marianne, jeg fikla nok litt for mye, men jeg er ikke helt vant med fjærkledde vesener, og følte at jeg invaderte livet til høna. Marianne fnøs. Se utviklingen nedenfor:

(Legg merke til avstanden kollegene holder i bakgrunnen!)

Ille fornøyd med høna i favnen. Om jeg ikke husker feil er det en Orpington. Steinar, er det en Orpington? Det gikk litt i surr utover ettermiddagen, med karbohydrater, quiz og en skravlete hønseflokk......ja, altså kollegene mine. Men atter en gang hadde jeg lært noe nytt; snittvekt på egg, hva som bestemmer fargen på eggene, hvor mye fôr ei høne skal ha, og masse annet som gjør seg på landet. Ekskursjoner er ikke som før i tia, gett. Det er så mye bedre i voksen alder. Neste nå er grisunger og lam. Men først skal jeg sitte på verandaen bak huset, drikke te, nyte stillheten og blomstringen. For jeg har nemlig ferie!

God mandag, dere. Lukk øya og tenk på fedrelandet.

Endelig skal vi snakke om elg!

Det er mange uker siden jeg hadde planer om å innvie dere (mer) i min vidunderlige elgeverden. Som mange vet har jeg vært lidenskapelig opptatt av elg siden jeg ble kjønnsmoden........ble det bare helt feil!?! Altså, jeg fattet stor interesse for elg da jeg var i begynnelsen av tenåra. Ikke vet jeg hvorfor, og ikke vet jeg hvordan; det bare var der en dag: "Jeg må kose med elg!". Store gråbrune dyr med allverdens tid, og en genuin lukt av skog; mose og gress. Ja, da tenker jeg ikke på disse gropene som oksene ruller seg i under brunsten. Godt at ikke menneske-menn ruller seg i egen urin for å tiltrekke seg en potensiell kjæreste. Skjønt - en kan jo lure på hvor enkelte menn har kjøpt parfymen sin. Eller har´n rett og slett hatt et uhell på toalettet? Hver sin lyst.
17. mai ble tilbragt på alle fire..........................(slutt å tenke koffert). Det vil si at mor Hälga i elgparken hadde født tvillinger dagen i forveien, og da er det ingenting som får meg til å trekke i finstas for å være sammen med en bønsj mennesker ute i gatene. Turen gikk altså til Ed for å være så nær de nyfødte som mulig, og da må du ned på alle fire. Og mor Hälga viste fram og tygde banan etter den forholdsvis enkle fødselen. Var ikke mye dramaqueen der, nei. Kua føder som om hun ikke gjorde annet; høyt hevet hode, et utstrakt venstre forbein og plupp! Der var kalven ute. Og i gresset lå verdens vakreste rødbrune "guttunge" og sov fredelig. Den lille babykua - altså, jenta - lette etter puppen. Og så kommer spørsmålet, Anne Marie: Føder elgen eller kalver den? Det må vi ta en prat om på jobben i morra.
Slik ser et ferskt elgebarn ut:

Og da var tiden inne for å feire med litt godis. Det var tross alt 17. mai. Hvis Tone kan holde for ørene nå............Jeg sto foran kakehylla på ICA Nära - det er altså nærbutikken vår - og funderte på disse sjokoladecroissantene som er så gode at jeg kunne ha gitt bort gubben for evig tilgang til bakverket. (Ja, jeg elsker deg, mannen min!). Hver gang jeg har kjøpt én, så er det aldri nok. Hvor mange må jeg egentlig spise for å kjenne at nå er det nok? Jeg kjøpte tre, spiste dem, og kjente at joda, det var ikke så gæli´ med tre på rappen. Åsså ble det en båtis etterpå, åsså litt potetgull og en Pepsi Max. Åsså en dotur, for det skal jo ut igjen. Åsså satt jeg der, da, og skulte bort på vekta borti kroken. Den var full av støv. Jeg trenger ikke veie meg når valka bretter seg ut over lårene når jeg sitter på do. Eller, den gjør ikke det ennå, men den nærmer seg faretruende. Og der og da kjente jeg at det holder nå. Tone, jeg er tilbake i rute. Den slappe stilongsen skal ikke lenger henge i rumpa. Den skal fylles med muskelstinn bakende og flat mage, der jeg løper lett som en gaselle bortover skogsveien med søpleposene høyt hevet. Men så kom lørdagen.....

Med nyklipt gress og friske pelargoner (pelargoniaer?) i vinduskarmene, nygravd dam med brygge(!) i hagen, og alle de andre rare tingene to mennesker på landet kan finne på, sier vi god kveld her fra Bullaren. Vi hörs!

"Piken på veien"......eller "Line går i søpla igjen"

Jeg vandret blid og fornøyd bortetter skogsveien vår, på vei til søplekassa igjen. Nynnet og sang, og lurte på om jeg, hvis jeg virkelig forsøker, kan ha en sangstemme der inne et sted. Sola var på vei ned, og ingen naboer eller turgåere i sikte. Jeg økte volumet en smule, men fikk et skjærende skrik til svar fra skogen. Greit! Ikke sangstemme, nei. Når til og med kråka eller nøtteskrika, eller hvem det nå var, sier i fra på den måten, tar jeg et hint. Jeg tuslet videre og slang med søpleposen, pratet med anda nedi Grimåen - den lille elva som snegler seg gjennom åker og eng - og var generelt tilfreds med livet. På vei tilbake stanset jeg midt på veien for å gjøre noen yogaøvelser. Det var tross alt stille og rolig, fuglekvitter og klukking fra bekken. Jeg samlet hendene på brystet og lukket øynene. Strakk armene mot himmelen, la vekten over på høyre bein og spredte armer og venstre bein ut i stjerneformasjon - "Halvmåne" på yogaspråket. Sånn går nu dagan, tenkte jeg for meg selv, og konsentrerte meg om pusten. Jeg viet lite oppmerksomhet til den slappe stilongsen min eller valka som glippet fram over linningen. Eneste publikummer var jo bare anda. Ikke hadde jeg BH heller, noe som gjorde at tyngdepunktet forskjøv seg litt. Jeg vagget framover og fortsatte turen.
Det er ganske godt å tusle rundt nedpå skogsveien. Det er noe med fraværet av alt det vanlige; mennesker, sykler, biler, hunder, ståk og støy. Det er bare gjennomgripende godt å være. Være bevisst at vi klarer oss med lite, sette pris på det enkle, fundere på hvordan det går med den gamle peonbusken som plutselig dukket opp midt på plenen. Blir den rosa eller lilla? Og hva med uglene som flyr inn og ut av den gamle låven? Bor de der eller skjer det noe annet spennende? Det kan gå helt rundt for en ateist når jordas store og små undre hopper opp og smekker deg på nebbet. Sæætææn, jeg er glad for å bo i Bullar´n!!

Ha en heidundrande uke, folkens. Det er forresten plass til flere her i bygda; kanskje noe å tenke på?

Jeg vil gjerne fortelle om høna mi

Dvs jeg har ikke høner ennå, men det er en fin tanke å kanskje kunne ha noen høner her på tunet etter hvert............(du trodde ikke i fullt alvor at jeg skulle snakke om "høna" mi!?!).
Egentlig satt jeg her og funderte på hvordan det går med humlene og biene. Humle er en bie, sånn at det er sagt. Det er ikke bare bare å være humle i en verden som ikke er humlevennlig. Dersom du ser humler eller bier - pris deg lykkelig. Disse flyvende dottene har begynt å forsvinne for oss, og det er en alvorlig sak for menneskeheten. Ta deg noen minutter og tenk gjennom hva de faktisk bidrar med. Og når du har tenkt ferdig; gå til innkjøp av sommerengblomster. La gressklipper´n stå, la blomstene vokse vilt. Og plant noen bærbusker og frukttrær. Og her sender jeg noen tanker til kollega Monika som hadde to fine tujaer - som ikke er spesielt humlevennlige - og som var så heldig at naboen skamklipte begge trærne. Barberte nedentil som to palmer i solnedgang. Monika; en ypperlig mulighet til å høvle ned skiten og plante noe som trekker til seg naboer vi virkelig vil ha: humlene!

Da var vi tilbake til tema "høner". Jeg, for eksempel, som sliten NAV-ansatt, kunne godt tenke meg å jobbe med høner. Jeg tenker at det ville ha vært hyggelig å kunne ha en hønsegård, kose litt med dem, lene seg tilbake og pludre litt, selge egg, men jeg ser problemet med hønsehold siden:
a) Høner kan bli 10 år, men de verper kun i noen få år
b) Alle hønene min skulle få leve ferdig livet sitt i ro og mak etter verpealder
c) Høner kan få plager med både benskjørhet og egglederbetennelse
d) Da trenger høner veterinær
e) Det ville ha blitt et svare leven med så mange gamle høner som kanskje...
f) ....ble i så dårlig form at de måtte bo inne med jevn temperatur og spesialkost
g) Og "inne" måtte være i bolighuset siden hønsehuset er altfor utsatt for vær og vind
h) Til slutt så sitter jeg der med 90 høner og kun tre i verpealder

Hm...Lurer på om jeg må ta en prat med kollega Steinar og høre hva han tenker om høner og sånt. Og må jeg ha en hane? Må høner ha hane for å legge egg, eller bare legger de egg? Må hanen bare trå til når det skal bli kyllinger? Og hvordan vet vi at akkurat dette egget ikke er "befruktet" og skal bli kylling? Spiser vi "egg"-egg, Ann Helene, eller spiser vi kyllingembryo i en meget tidlig fase? Tenk litt på det, du. Ble litt verre å svelge det bløtkokte på søndagsmorra´n nå, ja.

Men fra egg til rede. Det er straks leggetid her i Bullaren, og jaggu ble det solnedgang i dag også. Beveren borte ved søplekassa har felt nok et tre, ekornet har gitt opp kampen med fuglehuset, vi har tatt tilbake verandaen, og jeg skal google hønseraser før jeg legger meg. Holder en knapp på silkehøns - store hvite bomullsdotter på plenen. Sammen med humlene. Natta, alle!

Ekorndressur - sææærlig!

Joda, ekorn er søte. Buskete øretufser og hale, store bedende øyne og små hender som niholder på velsmakende frø. Frø som er beregnet på småfuglene. Som sitter skremt skjelvende oppi treet på trygg avstand fra det røde lynet som raserer fuglefrøhuset. Den første dagen med ekornbesøk på fuglebrettet - det vil si, rekkverket på verandaen - var vi helt sånn: "Næææ! Seee! Ekoooorn!". Vakre små skapninger som tygger med bulende kinn bare én meter unna oss. "Ååå, vi er heldig som bor så tett på naturen, kjæresten min!". Neste morgen var det blanke røde frøhuset borte. Tauet var gnagd over, og langt innunder verandaen lå noe som liknet på det gamle Blitzhuset i Oslo. Og selvfølgelig helt tomt for mat. Selgeren hadde rett - villfuglblanding er populært. Huset bar preg av at det var slept fem meter i våt sand og høsttørt løv, vindusrammen var revet av og taket lå halveis begravd ved siden av. Ekornet har jaggu biceps som en potent 18-åring, og vet å bruke dem. Men vi børstet av den verste møkka, bandt det fast på nytt. "Kom igjen, lille fugleskremsel, vi gir oss ikke.". Neste morgen hang huset der på skeive, og ekornet - som vi antar er en ungkar etter rotet å dømme - hadde tømt det nok en gang, og lagt igjen "visittkortet" sitt. Det er altså ikke frø det du ser på rekkverket.

Og sånn gikk nu dagan..... Huset så mer og mer herjet ut, ekornet fikk overta det, og vi dro avgårde for å kjøpe et nytt til fuglene. Blåøyde returnerer vi hjem, henger det nye opp i bjelken, og venter på bokfinken og vennene hans. Det gikk nøyaktig 7 minutter, og der henger den lille f... igjen! Jeg strener ut på verandaen, sier med streng stemme to skritt unna: "Erre mulig å la fugla få komme til?!". Som du ser er Korre (kort for "ekorre") altfor opptatt med å ignorere meg.

Hva gjør vi nå, æ? Hvor ble det av lange, slappe dager med tekopp og fugler på brettet, fugler på bordet, fugler på tøffelen til og med. Korre er helt "talk to the hand", lissåm. Hvor kom denne treåringen fra? Trassig. Egen vilje. Klare selv. Jeg vet ikke helt om jeg liker ekorn, jeg. Små skråsikre skapninger som lissåm bare ikke bryr seg.
Og ikke nok med det! Kollega Ann Helene sier at ekornbitt er fulle av dritt. Her snakker vi både stivkrampe og blodforgiftning. Altså - jeg kan ikke røske tak i det og bære det bestemt bort i treet der det bor.
Så da sitter jeg her på den siste dagen i april og lurer på hva i all verden Østfoldingene syter for. Akkurat som om en enslig ulv i tettbebygd strøk er en plage?! Nei, prøv ekorn, dere, før dere hyler opp om ulven. DA snakker vi dyr som hører hjemme i skogen og ikke på verandaen min.

Nyt kvelden med "Kokosnøtt i solnedgang"!

Nå skjer det lissåm ille mye her på landet

Det er ikke bare bare å holde seg til ett tema når livet på landet byr på mange opplevelser i løpet av kort tid. Jeg tror jeg begynner med kuene til bonden Anders. Og nei, jeg er ikke ferdig med kuer og sånt ennå.
Jeg sto og hang ved søplekassa her en dag, sånn midt i kirketiden. Noen ganger kan en lære mye om naboene ved å turtle litt rundt borti veien. Kuene på nabogården rauta med hysteriske topper. Enten er det fødsler på gang, eller så er bonden "elak med korna", tenkte jeg. Var det ikke litt sent å føde nå, funderte jeg, siden kuene til kollega Steiner hadde født for leenge siden. Ja ja, aldri godt å si hva kuene i Bullar´n driver med. Et par dager senere fikk jeg en gyllen anledning til å slå av en prat med bonden. Det viste seg at bonden bare har "tjurar". "Kun okser", sa jeg. "Åssen går det, æ?" Bonden inviterte på sightseeing i fjøset, og sannelig; der sto det 70 tause, vennlige okser i ymse farger. Ingen fødsler, ingen som hadde vært slem, kun okser som måtte på vekta. HA! Ikke bare bare for en okse heller, nei, å måtte veie seg før badesesongen. Men så mange protester, da? Og så høylytt?
Kollega Steinar kunne nok en gang gi meg ny kunnskap: Kuer rauter ikke under fødselen. Visste du det? (Men okser får angst når de ser vekta!)

#guttasomikkelikeråbliveid #oksenhaddelaaaangtunge

Og mens jeg tuslet hjemover i de nye gummistøvlene min, full av nye inntrykk, stanset jeg ved en av "röynings"-pinnene våre. Du vet, de pinnene som står i veikanten så måkebilen har noe å gå etter. Skal disse tas inn hver vår, eller åssen gjør vi det her på landet? Knall oransje og ikke det dugg naturtro. Nei, bort med dem. Det får bli neste helgs hovedoppgave. Er lissåm litt godt og, å gå disse 600 meterne og samle pinner. Teste ut veiarbeider-yrket som god motvekt mot NAV-jobbinga. Ingen som spør om noe, ber meg ringe tilbake, leger som vil ha møte, rapporter som er mangelfulle. Bare gå her i frisk Bullarluft og rykke opp pinner, mens musvåken seiler høyt der oppe, og ekornet henger i nærmeste tre og lurer på hva for en snodig en du er.

#vårheltegenrøyningspinne

Da har vi fylt opp frømaterne på verandaen, siden ekornet spiser opp all fuglematen, reddet unna ullpleddet som kjøttmeisen har lagt sin elsk på. Tatt inn utetørket vask med verdens beste lukt, sjekket at solnedgangen var som den skulle, og fyrt opp i bålpanna. Kvelden siver inn fra skogkanten, og vi sitter tett sammen ved bålet og er enige om at vi har investert i livskvalitet.
Og i morgen, mens jeg er på jobb, skal livet gå sin lugne gang på åskammen vår; granmeis og ekorn skal slåss om de samme frøene, dompapen skal fløyte svakt borti skogen, mens gubben skal tusle rundt på tunet i underbuksa - han skal nemlig ikke på jobb!!

#bålibullarekvelden
 

Påskemorgen slukker suget etter godis

I tilfelle kollega Tone - personlig trener og slavedriver - leser dette innlegget, har jeg ikke tenkt til å innrømme hvor mye godis jeg har spist i påska. Jeg nøyer meg med å si at grunnet karbohydrater hadde jeg så høyt blodtrykk at det pep i øra. Du kjenner igjen den nervøse prikkinga i fingrene grunnet sukkerinntaket? Den lett skvetne innstillingen en får til livet? Jeg skulle jo bare spise litt påskemarsipan.....og én til....og én til. Åsså var det jo lørdag midt inni denne påska, og da kunne det vel ikke være så farlig med litt potetgull? Og når mamma kommer på besøk med marsipankake, fordi det var påske, så sier vi vel ikke nei til det? Og innimellom alle Anton Berg-eggene hastet jeg opp og ned åkeren for å få ned blodsukkeret. Derettet løp jeg inn på badet for å sjekke om valkene hadde blitt mindre. Nei, det henger faktisk en "muffins" over bukselinninga fortsatt.
Og da er vi tilbake til kollega Tone, tvekroket av latterkrampe, da jeg fortalte om strandlivet på Skiathos forrige september. Se for deg: gubben med sin kjekke, lille kulemage ligger og slanger seg på solsenga. Jeg forsøker å smøre alle kroppens bulker med faktor 20, samtidig som jeg prøver å innta en slank positur på stranda. "Du har ikke smurt ut alt", sier han. "Hvor da?", spør jeg, vrir meg og gnir litt ekstra på sidene. "Ikke der", sier han - og så kommer det: "På den øverste valka."...............................HÆ!? Og denne karen giftet jeg meg med?! Livsløgner da, mann?! Og ikke nok med det - kollega Tone kan bare gjenta: "På den øverste valka", og jeg er tilbake på stranda, i bikinien, sammen med kjekkasen på solsenga, og neste Skiathostur er bare noen få uker unna. Og jeg har skulka påsketrening, og funnet allverdens unnskyldninger for å spise marsipanegg til det tøt både her og der. At jeg ikke lærer! Forresten - hvor har døm sånne heldekkende badedrakter med skjørt?


#verdensbesteostekakemensvierigang

Svin på skogen?

Jeg leste en meget opplysende artikkel i Dagbladets Magasinet i juli 2013, skrev et blogginnlegg om det under halvormeneralvor.blogg.no, og det passer ypperlig å publisere dette igjen nå som Line bor på landet.

Journalist Trude Lorentzen og fotograf Agnete Brun har besøkt Norsvin på Hamar. Rånen HamKam - for øvrig avbildet med penisen ut - er en av Norges mest ettertraktede profesjonelle sæddonorer. .......Jeg ble litt satt ut av det bildet. Ikke ante jeg at grisen har en lang, tynn "navlestreng" til penis. Jeg har sett mye rart, men denne tok kaka. HamKam er dog en kjekk kar med glimt i øyet, og det er jo det som teller.

Men tilbake til saken - farskap i griseverdenen er ikke bare bare. Purka han skal bedekke er ikke annet enn en stålfigur; taus og kald. Slik mange menn omtaler kona si, men det ser ikke ut til å dempe lysten til HamKam. Og i tillegg kan en griseutløsning vare i femten minutter. Like lenge som det tar å spise en grillet kotelett med tilbehør. Dosene som kommer ut skal selges og sendes av gårde til flere land. HamKams gener gir gode grisedøtre; døtre med gode omsorgsevner, store ungekull og mye melk, forteller kommunikasjonssjef Wenche Helseth i Norsvin. Vi snakker gjennomtenkt graviditet her.

Men når blir det koteletter? Det bekreftes at HamKams sæd også kan brukes direkte i kotelettproduksjon, men kotelettene produseres helst via døtrenes døtre. HamKams hovedoppgave er tydeligvis å bli far til døtre. Etter at døtrenes døtre er paret med Duroc- og Hampshire-gener - det er disse genene som gir høy kjøttprosent, mørhet og saftighet - blir det kotelettgriser. Og grillsesongen er atter en gang i rute.

Tenk å få være en gris i god form med personlig trener gjennom hele livet, selv om det ofte ikke blir så langt. Du får riktig mat og kos, har egen binge, får utløsning hver tredje dag, ikke må du vaske eller rydde etter deg. Det minner mistenkelig om å være mann i et norsk ekteskap.

Altså; livsstil, sædavgang, befruktning, avkom - dette er kontrollert så det holder. Vi mennesker har noe å lære der. For deg som skal på byen i påska: Bruk kondom, selv om du synes det er no´ svineri. Hei, skål!


#halvormeneralvor

Melk er ikke alltid bare melk

God palmesøndag fra Bullaren! I dag skulle dere egentlig få vite alt om elgehold, men jeg har grublet på noe siden sist. Det vil si - vi hadde en meget lærerik samtale under lunsjen på fredag. Vi snakket om noe så greit som kuer. Kuene til kollega Steinar har fått kalver. Og "ku" er ei ku som har hatt kalv. Ei ku som ikke har hatt kalv, er ei kvige. Jaggu! Der lærte vi noe nytt. Alle damekuer er altså ikke kviger, som jeg i min byuvitenhet trodde; "kvige" og "okse", lissåm. Og så ble det alvor - kviger som ikke blir gravide før døm fyller 24 måneder blir henrettet, som Steinar liker å kalle det. "Begraver dere døm?", spurte vi. "Neiiii!", svarte Steinar, "de blir kjøtt." "Aaaahaaa", svarte vi. Der kommer storfekjøttet fra. Men da tenker jeg - hva med de kvigene som faktisk velger å være barneløse? Kanskje de hadde sett for seg et annet liv enn de som velger å bli morra til noen? Etter utrykket og latteren til Steinar å dømme tok jeg grundig feil. Steinar sier at noen kviger er redde for å bli kuer. Det sier jeg jaggu ikke noe på! Du har blitt sett på som kalv til du var 12 måneder, og plutselig før du fyller 16 (måneder) skal du måtte ta avgjørelsen om du skal bli mor!! Og det var midt i disse funderingene at kollega Ann Helene og jeg stanset med halvåpen munn og stirret på hverandre. Vi hadde skjønt at kuene som hadde født kalv var de eneste med melk. .............................................æææææsj! "Drikker vi morsmelka til kalven?", spurte vi. "Har ikke jomfru-kuer melk?" "Betyr det at gress inn - melk ut ikke er oppgaven til kua?" Vi hadde sett for oss at alle damekuer med puppa i orden produserte melk helt uavhengig av kalv eller ikke. Steinars blikk sa at han sjelden hadde møtte mer uvitende damer. Vi følte oss likevel godt ivaretatt av bonden, selv om han spurte lettere ironisk om vi visste hvor den brune melka kom fra. Vi VET det, Steinar. Brun melk kommer fra brune kuer, selvfølgelig.


#olgafårflaskeavdamemedmorsinstinktforelgkalver

Så da sitter jeg her på en søndag og lurer på hvor lang tid det vil ta å bli sånn skikkelig Line på Landet. Det er ille mye jeg ikke har fått med meg. Men hver gang det dukker opp noe nytt her på åkeren, får jeg ny kunnskap. Og det er kunnskapen om livet her i skogkanten som er halve morroa. I dag tidlig, for eksempel, satt jeg tullet inn i pledd på verandaen med tekoppen og myste mot sola. Det landet en rustrød liten fugl med store øyne og linerle-ben rett ved siden av meg: rødstrupe! Det hadde jeg ikke visst for bare noen måneder siden. Og sannelig landet det en bokfink rett etterpå. Og siden vi er i gang - det står to traner nede på jordet. Er det ikke flott! Ha en god søndag!

En lang slapp dag på landet

Det blir jo bare bedre og bedre hærre her, som døm sier i Østfold. Søndag og opp tidlig.....eller klokka 10:00 da. På med turtøy fordi jeg har inngått en avtale med kollega Tone. Ikke godis på hverdager, snill start med utetrening etter jobben annenhver dag. Fire runder rundt tomta vår og jordet til bonden Anders. Og ikke det flate jordet, men det som ligger i bratthellinga nedenfor huset vårt; med jordrottehull og dype elgespor, gresstuster og gjørme. Helt greit det, Tone, jeg gir ikke opp så lett. "Løp", sa Tone. "Store pupper", sa jeg. Så vi er enige om en slags hurtig gange med innslag av lett trav, halebenet innunder kroppen og bruuuk lår og rumpe. Lett som en plett! Opp bakken, ned bakken, opp bakken og ned bakken. Innom postkassa 600 meter borti veien, og rask gange tilbake til jordet. Opp igjen. HA! Jeg er i grei husmor/kontorist/pendler-form. Lurer på om jeg skulle ta tilbake det jeg sa om å være i mitt livs form som 50-åring? Eller skal jeg bare kjøre på og la det stå til? Har noen måneder på meg.


#detberyktedejordet

Og så kom ettermiddagen med skyer og vind. Mildt og fint fortsatt - et fuglekvitter av en annen verden i skogen. Jeg langet ut mot toppen bak huset, og der stakk det opp to røde ører med svart kant. Reven tusla stille og rolig en annen vei, og tok liten notis av den svette damen med knallrøde kinn.
Dette er ikke det dummeste stedet å komme i bedre form på. Bullaren er godt utstyrt med store naturområder, en mengde turstier med Bohusleden og Kynnefjell rett ved, padle- og romuligheter, landeveier skapt for sykling, og en enorm mengde elger å løpe fra i brunsten. Og hvis du vil være skikkelig gæern kan du delta i sykkelløpet "Bullarrutten" på sensommeren. Vi kom kjørende på Den blå-grønne veien en lørdagsettermiddag i august; ante fred og ingen fare, da vi møtte syklister i hopetall. Noen med englevinger, hatter, pyntede damesykler med kurver fulle av......drikke, en klovn, en klovn til, men denne lå i grøfta. Og sist i opptoget med flere hundre syklister kom en traktor med oppsamlingsvogn. 940 påmeldte deltakere i 2016. Det er bygda si, det.

Nå er kvelden her, satser på kveldsmat, en kopp te og et par episoder med "Elementary". Alt i alt en flott helg og uke avsluttes straks. Neste helg skal jeg gi dere en grundig innføring i elgehold! Ha en fortsatt fin kveld der ute.


Kompisen min Älgert #verdensfinesteelgokse

Våren fester grepet

Atter en avslappet og harmonisk helg er omme. Skulle vært fredag i morgen. Nå skal jeg ikke sutre over at arbeidslivet er et hel.... - for det er det ikke - men det er så inni hampen godt å være her på bøgda. Med slapp stilongsrumpe og nye gummistøvler; "bøtter" som du bare smetter foten nedi. Vandrende rundt på åker og eng, leter etter gode fotomotiver som skal se litt henslengte ut, men samtidig gi et godt bilde av hvordan livet leves her i Bullaren.


Tenk - denne benken kom jeg helt tilfeldig over i skogen. Eller løp jeg rundt med puter og skinn så mosedottene skvatt for å lage en liten idyll i skogkanten? (Takk til mor Solveig for påskeliljerekvisitten.)
Dagen i dag: Opp når solen skinte inn gjennom soveromsvinduet, ut og sjekke om småfuglene hadde frø og nøtter nok til frokost, raskt overblikk over plenen for å sjekke om det hadde kommet flere krokuser - og det hadde det. Kutte eple, banan, ingefærrot, avokado, blande det med appelsinjuice, spinat og "saften av én lime" for en grønn energibombe til frokost. Sjekke hvordan sola står, rask tur på stranda.....ikke for å bade da, vettu, men fordi Bullaresjøen er lik mindfulness. Lerka jublet høyt i sky, mens tranen lettet fra jordet fordi turgåerne var skikkelig skumle. Åsså glemte jeg nesten å fortelle hva som skjedd på tirsdagskvelden! Jeg kjørte innover skogsveien vår. Klokka nærmet seg 20:00, og jeg tok det med ro siden rådyrene skvatt rundt på jordet. Noen 10-meter foran meg i hjulsporet satt haren. For å være snill så blendet jeg ned fulltlyset og regnet med at nå stakk´n. Men neida. Jeg var to meter unna og måtte stoppe bilen, mumlet for meg selv at "nå må du flytte deg", da jeg oppdaget en liten grå, hårete ulltøffel i veikanten som forsøkte å vrikke seg framover. Verdens vakreste harepusbaby! Trangen til å kose, løfte, snuse, knuge, klemme, måtte undertrykkes. Men tenk da - en helt levende harebaby!? Hadde passet ypperlig siden gubben i huset er allergisk mot katter. Og kan man egentlig få nok harepuser?

Nå har kvelden senket seg, og ugla setter i gang å tute snart. Peisen spraker, og gubben går rundt i underbuksa. En flott dag blir til en flott kveld.......altså, jeg mener ikke å antyde noe, siden "gubben går rundt i underbuksa" og "flott kveld" og sånn, men livet på landet gjør unektelig noe for både kropp og sjel. Lavere skuldre, lettere pust, og en god mulighet til å finne tilbake til den en engang var. Fri og lykkelig, livet foran seg. Vil jeg ha skjørt eller bukse i dag? Musefletter eller hestehale? Slik føles det når jeg tusler rundt på åssiden vår, med tekoppen en søndag i mars. Ha en flott uke, alle sammen!


 

Sykt lykkelig på landet

Jeg går her og tusler blant tørt gress, fuktig mose, høye bjørker og grantrær. Det er nesten flaut hvor inderlig lykkelig en kan bli på landet i selveste Bullaren.  Sola skinner på åssiden vår. Åker og eng ligger fortsatt forlatt og venter på bonden Anders. Et lite sting i lufta, men det våres. Snøklokker og krokus dukker plutselig opp midt på plenen, mens blåmeis, granmeis, spettmeis og kjøttmeis krangler om meisebollene og frøhuset. Dette er vår første vår som bosatte her. Vi luska fælt i buskene i fjor, da vi fant stedet, og dro innom på "privatvisninger" stadig vekk. Torpet sto tomt, huset ventet på nye eiere, og det skulle bli oss!



Et døgn her byr på en samlet mengde naturopplevelser som andre bruker flere måneder, år, på å finne: naboen i det nærmeste grantreet - altså ekornet - bygger rede av det tørre gresset i skogkanten. Reven tusler stor og skinnende rød rett inn på tunet for å ta en titt; han passerer verandaen med to meter. Rådyret "rett oppi gata" snur seg, gomler fornøyd, og lar seg ikke plage av hverken rev eller norsk dame i slutten av 40-åra (....altså meg). De to melkesjokoladefargede musvåkene sirkler høyt der oppe, mens ravnen roper inni skogen et sted. Og utover natta, når Melkeveien slår til med tusenvis av stjerner, må jeg ut og hysje på ugla fordi vi våkner av den. Dette er så moro! Og det forklarer hvorfor vi byttet ut 7 minutter reisevei til jobb, for å kjøre én time i stedet. Vi har ikke TV, oppvaskmaskin, kommunalt vann eller gulvvarme, men vi er så innmari fornøyde. Vi har fyr i peisen og verdens beste brønnvann, åsså har vi TV4-appen og Netflix dersom behovet melder seg. Vi har med enkle grep fått et mer fullverdig liv.

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
hits